En dagstur til Gibraltar

Nesten så langt sør som man kommer på fastlandet i Europa, henger det en liten avlang landmasse, som på mange måter skiller seg fra landet den sitter fast i. Gibraltar henger fast i Spania, ligger bare noen kilometer over stredet fra Afrika, men har siden 1713 tilhørt Storbritannia.

Når jeg besøkte Andalucia i januar, bestemte jeg meg fort for at jeg måtte dra en tur innom Gibraltar når jeg først var i området. Ikke bare fordi jeg synes det er gøy med apekatter og å besøke nye territorier når jeg har muligheten, men også fordi jeg hadde et stort behov for litt ferske scones etter et par år uten.

Gibraltar har på grunn av sin strategiske plassering i det smale sundet mellom Europa og Afrika, en lang og dramatisk historie bak seg. Dette landområdet har vært bebodd siden neandertalere vandret rundt i Europa, og siden den gang har ulike folkegrupper og stater sloss om hvem som skal ha kontrollen. I 1713 trakk altså Storbritannia det lengste strået, og siden den gang har Spania ønsket landområdet tilbake.

Man kommer seg relativt enkelt til Gibraltar med offentlig transport fra Malaga, men jeg fant likevel ut at å melde seg på en arrangert bussreise var like billig, og svært lettvindt. Jeg blir derfor hentet klokken syv på morgenen, med en liten gjeng andre, og det viser seg fort at jeg drar ned gjennomsnittsalderen på turen en god del.

Etter å ha plukket opp folk fra hvert eneste lille gatehjørne på veien sørover, er vi endelig framme et par timer senere. Gibraltar Rock åpenbarer seg foran oss, og lager en stor kontrast til det flate landskapet rundt.

Å kjøre inn i den britiske kolonien går overraskende raskt og enkelt. Merkelig nok må vi først krysse flystripen, som deler havøya i to, og jeg krysser fingrene for at ingen fly finner på å lande før vi har kommet oss over. Snart er vi på vei mot dagens første stopp – fyrtårnet på Europa Point. Det hvite og røde fyrtårnet ligger på Gibraltars sørøstligste punkt. Fjellene som dukker opp på andre siden av stredet befinner seg i Afrika, langt nærmere ut enn jeg opprinnelig hadde trodd.

Nærheten til kontinentet i sør viser seg kanskje enda bedre når jeg snur meg mot nord. Under The Rock, stikker den hvite minareten til Ibrahim al-Ibrahim-moskeen opp. Moskeen, som er en av de største utenfor islamske land, ble sjenket Gibraltars 1,000 muslimer på 90-tallet av Saudi-Arabia. Gibraltar er, og har alltid vært, en smeltedigel for forskjellige religioner, nasjonaliteter og kulturer.

Vi kommer oss tilbake i den lille bussen, og setter kurs opp i fjellet. Guiden heter Brian, ser ut som en spanjol, men snakker vaskeekte engelsk. Mens han kjører opp de svært smale, svingete gatene, veksler han mellom det ene og det andre språket.

– Det eneste stedet i Europa det finnes ville apekatter, er nettopp her i Gibraltar. Men ikke la dere manipuleres av de søte, lodne vesene. Disse berbermakakene kan være noen lunefulle beist. Legg alle løse gjenstander i bussen, og gå for all del ikke for nært.

Det meste er likevel glemt når vi plutselig står face to face med disse skapningene, som avbalansert ligger henslengt i solsteiken mens andre pusker de i pelsen. Et par minutter senere er likevel idyllen brutt. En liten gutt har mistet solbrillene sine, og en kvinne begjært vannflasken tapt. En apekatt har dessuten funnet veien opp på skuldrene til en mann, som forskrekket ser inn i kameraet til kona.

Kaos råder, før vi drar videre til neste stopp, en av de mange grottene i The Rock. St. Michaels-grotten har interessert mennesker siden steinalderen, og mange artefakter er siden funnet. Legender sier at den svære grotten er bunnløs, og knyttet sammen med Afrika gjennom underjordiske 24 km lange tunneler. Det sies også at apekattene kom til Gibraltar gjennom disse tunnelene.

Grotten har gjennom årene blitt brukt til fester, bryllup, duelleringer, slavearbeid, konserter, sykehus, og til og med blitt beskrevet som porten til Hades’ underverden. Legender eller ei, grotten er uansett imponerende. Bare synd de pulserende neonlysene ødelegger litt av det naturlige inntrykket.

Snart er vi nede i byen igjen, og har litt egentid før ferden går tilbake til Malaga. Jeg kommer meg fort ut i gatene, på jakt etter den erkebritiske følelsen, og ikke minst litt scones.

I Gibraltar bor det bare rundt 30,000 mennesker, og stedet minner sterkt om å ankomme en britisk småby. Rundt meg er det puber, britiske flagg og statuer av Lord Nelson. Skilt reklamerer for fish & chips, afternoon tea, og det er nesten flere røde telefonkiosker å se enn hva det er igjen i London. Det eneste som ikke stemmer helt er temperaturen. Til tross for at vi befinner oss i januar, er jeg nødt til å trekke opp ermene. Solen skinner, og det blir fort varmt i de trange gatene mellom husene. På Gibraltar har de vær selve Storbritannia bare kan drømme om.

Ønsker du flere tips til Gibraltar? De finner du på reisebloggen Reisepluss!

Gibraltar er bare 6,5 kvadratkilometer stort, og siden selve byen bare er en liten del av dette arealet, sier det seg selv at det ikke tar lange tiden å vandre rundt. Etter å ha passert Trafalgar Cemetery, vandret langs Main Street og passert torget Casemates Square, bestemmer jeg meg for at det er tid for litt afternoon tea. Jeg blir skuffet over at Sacarello’s ikke serverer ekte clotted cream, men glemmer det så fort jeg smaker sconesen. Nam, altså, it’s been too long.

Ute i gatene igjen er det vanskelig å unngå skyggen som The Rock kaster over byen.  Oppe i åsen ligger det mauriske slottet som ligger igjen etter at maurerne første gang erobret området på 700-tallet. Nede i gatene vandrer jeg forbi Marks and Spencer, Debenhams og Topshop. Gibraltar har siden 1800-tallet vært kjent som et handelssted på grunn av sin strategiske geografiske posisjon. Nå til dags har dessuten territoriet gunstige skatteregler, hvor man som turist shopper skattefritt.

Edvardianske mursteinhus ligger side om side med middelhavsbygninger med grønne vinduslemmer. Høye palmer står inntil røde telefonbokser. Gamle, sorte kanoner peker fortsatt ut mot havet. Gibraltar er på mange måter et merkelig skue. Et slags surrealistisk eksperiment, som på mange måter har klart seg svært bra.

Spania ønsker fortsatt Gibraltar tilbake. De lokale ønsker å forbli britiske. Hele 96 % av innbyggerne stemte mot Brexit, mer enn noen andre deler av Storbritannia. Mange er derfor spente på hva som vil skje nå som EU ikke lenger knytter Gibraltar og Spania sammen. En legende sier at den dagen apekattene forsvinner fra Gibraltar Rock, gjør britene det samme. Enn så lenge ser jeg ikke for meg at de hårete, små apekattene ønsker å forlate sin plass i solen, så britene blir nok værende en stund til de også.

Tiden går fort når man utforsker et nytt sted, spesielt når man bare har en liten dag på seg. Jeg finner veien tilbake til bussen og de andre, og passer på å bruke de siste pundene mine på et par scones til tilbaketuren.

Praktisk informasjon å besøke Gibraltar

Det finnes mange arrangerte bussturer til den britiske kolonien fra byene på sørkysten av Spania. Selv bestilte jeg turen på Viator, og betalte 25 euro. Det inkluderte transporten tur retur fra Malaga, og den guidede turen i minibuss da vi kom fram. Turen tok litt over to timer hver vei inkludert en del stopp.

Man kan også velge å enten kjøre i leiebil, ta offentlig buss eller fly til Gibraltar.  Det billigste fra Norge, vil nok derimot være å fly til Malaga i Spania, og komme seg videre derfra.

Det finnes hoteller og andre overnattingsmuligheter i territoriet, men disse sies å være ganske dyre. Det kan også være en mulighet å overnatte i den spanske grensebyen La Linea, hvor kostnadene er lavere.  Siden stedet er såpass lite er nok de fleste fornøyde med en dagstur dit.

Ønsker man å komme til topps på The Rock uten å bli med på gruppetur, kan man enten gå opp til fots (over 400 høydemeter) eller ta taubanen opp. Mange velger også å ta taubanen opp, for så å gå ned etter å ha besøkt apekattene.

Har du besøkt Gibraltar, eller er det et sted du kunne tenke deg å oppleve selv?