Dominica kalles naturøya, og det med rette. Øya har 365 elver, en hel mengde fossefall, høye fjell og dype regnskoger. Her finnes til og med en vulkansk kokende innsjø, varme kilder og steder du kanskje har sett i Pirates of the Caribbean-filmene. Hvor enn man vender blikket preges synet av grønn, frodig, kupert og i stor grad urørt natur.

Dominica, som ikke må forveksles med Den dominikanske republikk, er en bitteliten øy i De små Antillene i Det karibiske hav mellom de franske øyene Guadeloupe og Martinique. Kristoffer Columbus ble første europeer som satte sine bein her, på en søndag i det herrens år 1493. Hendelsen gav også øya sitt navn. Dominica betyr nemlig søndag på latinsk. Columbus fant derimot fort ut at han og hans besetning ikke var de eneste på øya. Her har det nemlig bodd mennesker i minst tusen år før europeerne kom. Disse kaller seg Kalinago, og flere av de bor fortsatt på øya.

Kalinago-folket kalte øya for Waitukubuli. Det kan oversettes til noe slik som «hennes kropp er høy», og viser til øyas høyreiste og kuperte karakter. I dag er Dominica mest kjent som den karibiske naturøya, og det er ikke for ingenting. Her er det nemlig naturen som står i fokus. Luften er ren, omgivelsene grønne og været skifter nesten hele tiden. Det er som regel regn det ene minuttet og sol det neste. Befolkningsantallet er lavt, og mye av øya urørt. Dette er dessuten langt fra den mest besøkte øya i Karibia, noe som gir Dominica en helt spesiell karakter.

Men det kommer nok til å endres snart. De er i gang med å bygge en ny internasjonal flyplass på Dominica, noe som vil bidra til et økende antall turister i årene som kommer. Det bygges dessuten ut både overnattingssteder og tilrettelegging av de naturlige attraksjonene som vil endre øyas karakter i svært stor grad. Ønsker man å oppleve øyas fortsatt autentiske karakter, burde man derfor skynde seg.

Hovedstaden Roseau

Den knapt 750 km2 store øya har bare rundt 70,000 innbyggere. Omtrent 15,000 av disse holder til i hovedstaden Roseau. Dette er på ingen måter en storby. Her finnes det ikke engang trafikklys. Bebyggelsen er lav, slitt, fargerik og autentisk for en øy som dette. Den beskjedne bebyggelsen ser om mulig enda mindre ut de dagene de store cruiseskipene ligger til kai her. Gatene er livlige og den gamle arkitekturen er i stor grad fransk. Franskmennene og britene slåss i mange år over kontrollen over øya, før britene til slutt vant i 1784. Den britiske innflytelsen er hovedsakelig synlig i hovedstadens gate- og stedsnavn.

Dominica blir jevnlig besøkt av orkaner, og under orkanen Maria i 2017 ble nesten 90 % av bebyggelsen ødelagt. Den ødeleggende effekten av orkaner fikk man også merke i den botaniske hagen i Roseau i 1979. Da utslettet orkanen David mesteparten av den engang så imponerende hagen. Orkanen rev også ned et stort afrikansk baobabtre, og den ene grenen havnet midt oppå en skolebuss. Heldigvis var det ingen barn i bussen når det skjedde, og både bussen og greinen ligger fortsatt på parkeringsplassen til den botaniske hagen i dag som en slags påminnelse over de ødeleggende kreftene.

Til tross for at øya er i sentrum av ødeleggende naturkrefter, har den gang på gang klart å reise seg. Det er imponerende.

Mero beach

Omtrent en halvtimes kjøring nord for Roseau ligger Mero beach. Den langstrakte stranden her er en favoritt hos både lokale og turister. Vannet er krystallklart, rolig og et forfriskende sted å bade. Det finnes solsenger man kan leie, men selv la jeg meg et stykke bortenfor det mest folksomme området på en badehåndkle. Merkelig nok ble jeg oppsøkt av hele to politimenn på ulike tidspunkt mens jeg lå der. De ville bare slå av en prat, haha.

Jeg testet også ut et av spisestedene ved stranda, kalt InDees. Jeg bestilte en kreolsk rett med kylling, fries og salat. Spisestedet var ganske fullt, men ble enda fullere da et plutselig regnskyll feide over stranda og fikk de aller fleste til å trekke inn. God mat, og veldig deilig å få tak i en fersk mangojus.

Mero beach var min base under oppholdet på Dominica. Jeg bodde på Caribbean Sea View Holiday Apartments, drevet av svenske Ellie i en flott leilighet oppe i terrenget omtrent ti minutters gange fra stranden. Her hadde jeg eget soverom, kjøkken, stue, stort bad og en svær balkong med både solsenger og spisebord – og den mest fantastiske utsikten ut over Det karibiske hav.

Mero ligger på vestsiden av øya og er derfor et flott sted å se solnedgangen fra. Å sitte på balkongen med en bok mens mørket falt rundt meg var bare helt herlig.

Indian River

Naturøya Dominica har en lang rekke attraksjoner for de som ønsker å utforske vakker natur. I Indian River kan man for eksempel følge i fotsporene til Jack Sparrow og resten av gjengen i Pirates of the Caribbean. Elva munner ut sør for byen Portsmouth nordvest på Dominica, og er en av de bredeste og lengste på øya med sine 6,5 km. Den har fått sitt navn etter urfolket Kalinago som bodde langs elvebredden, som ble kalt indianere av de første europeerne som kom hit. Kalinago-folket brukte elven til å transportere varer ut til kysten hvor de solgte og byttet med seilere som kom forbi. Det sies også at det var her langs elvebreddene Kalinago-folket gjemte seg for å unngå å bli tatt av kolonistene. Her holdt de ut lenge, og bidro til at Dominica var den siste karibiske øya som ble kolonisert og overtatt av europeerne.

Jeg hadde gledet meg til å utforske elva med båt, men det viste seg å være ganske utfordrende å få til som enslig turist. Det sier kanskje litt om hvor lite turistifisert Dominica fortsatt er, og at de fleste turistene som kommer hit er på gruppeutflukter fra cruiseskip. Etter en time ventet jeg fortsatt på andre turister jeg kunne dele båtturen med. Å leie hele båten alene var nemlig ganske dyrt. Men, ingen andre turister kom, til tross for at dette er en populær attraksjon på øya. Til slutt kom en av båtmennene, Aza, bort til meg og sa han skulle ta meg med oppover elva for en redusert (og overkommelig) pris. Med tanke på at det er ulovlig med motortrafikk på elva, slik at han måtte ro meg hele veien opp og så ned igjen, var det er svært generøst tilbud.

Utflukten tok omtrent én time, og Aza pekte ut både landkrabber, hegrer, ibis, andre vannfugler og en stor iguana underveis. Han rodde inn en liten sideelv med høye palmer vaiende over, hvor trehytten til heksen Calypso fra Pirates of the Caribbean står. Jeg fikk også se nærmere på trærne bwa mang som ligner mangrovetrær med sine spesielle røtter. Omtrent halvannen kilometer opp Indian River kommer man til snuplassen. Her ligger det også en liten kai, som leder opp til en vakker liten hage og en bush bar. Jeg kjøpte et glass sorrel-jus (laget av hibiskusblomst), og fikk høre at det var en typisk juledrikk i Karibia fordi den er rød. Godt! På vei tilbake til kysten overrakk plutselig Aza en vakker liten kolibrifugl han hadde laget av palmeblader. En fin liten sak, og en flott avslutning på turen.

Middleham Falls

Dominica har 365 elver, en for hver dag i året, og antallet fossefall er det nok ingen som er helt sikre på. Av de større fossefallene har man derimot bedre oversikt, og det høyeste av de alle er Middleham falls.

Jeg tok en minibuss fra Roseau på morgenen opp i fjellene mot landsbyen Laudat. Dette grønnkledde området tilhører Morne Trois Piton nasjonalpark. Jeg ba om å bli sluppet av ved krysset mot startpunktet til Middleham falls, og når bussen stoppet, gikk også en annen kvinne av. Det viste seg at hun het Betty og var fra Østerrike. Vi endte opp med å gå den gjørmete og bratte turen til fossen sammen, og det bød på fine og dype samtaler langt der inne i jungelen. Betty hadde nylig mistet kjæresten sin etter 40 år sammen, og hadde tatt seg et friår for å reise.

Vi gikk opp trapper og skled ned gjørmete stier. Vi passerte enorme, gamle trær og hørte på lydene fra jungelen. Det regnet omtrent hele veien til Middleham falls, og da vi endelig kom fram var vi de eneste menneskene der. Helt fantastisk! Vi tok noen bilder og forsøkte gå nærmere fossen for å bade i kulpen under, men vanntrykket fra fossen var så sterkt at vi endte opp med å snu begge to. Fossen er smal, men har et fall på hele 60 meter. Et mektig, og svært vakkert skue.

Omtrent tre timer etter var vi tilbake på veien, etter å ha passert en gjeng på minst førti stykker som var på gruppeutflukt. Her skilte også våre veier. Jeg fortsatte oppover til Laudat til fots mens Betty ventet på bussen tilbake til Roseau.

Titou Gorge

Vel oppe i Laudat, var det fortsatt ganske langt dit jeg skulle. Plutselig stoppet en lastebil med to unge gutter i arbeidsklær på lasteplanet og spurte om jeg trengte skyss. Jeg takket hjerteligst og hoppet opp på lasteplanet jeg også. På veien nedover fortalte de at de jobbet med å konstruere en kabelbane som skal gå opp til Boiling Lake. Den skal gå rett forbi Titou Gorge, som jeg var på vei til nå. Boiling Lake, den kokende innsjøen, er i dag den kanskje aller mest eksotiske attraksjonen på Dominica. Det kreves en dagstur i ulendt terreng for å komme seg til den vulkanske sjøen, og selve turen dit skal være et eventyr i seg selv. Det er derfor litt synd å tenke på at sjøen snart blir et bråkete og utbygd allemannseie. På en annen side er det fint at de som er fysisk begrenset fra å besøke slike steder likevel vil få muligheten.

Etter bare noen minutter ble jeg sluppet av ved det siste krysset inn til Titou Gorge, og takket for turen. Titou Gorge er som navnet tilsier en kløft i fjellet skapt av vulkansk stein som har glidd fra hverandre. Her kan man svømme inn i kløften, og innerst møter man en kraftig, liten foss. Vannet fra fossen er kaldt, men utenfor kløften renner varmt vann fra vulkanske kilder i rør, som man kan varme seg på etterpå.

Det er obligatorisk å bruke redningsvest når man beveger seg inn i Titou Gorge, så jeg leide en for 10 XCD (østkaribiske dollar), før jeg bevegde meg ut i vannet. Vannet var kjempekaldt! Men egentlig deilig etter den lange gåturen, og kulden ble fort glemt når jeg svømte innover den trange, høye kløften med jungeltrær ruvende over. Fossen innerst er så sterk at det blir som en rutsjebane å sette seg på berget under, og det hele var en skikkelig gøyal opplevelse. Etter at en familie på fire svømte ut av kløften, fikk jeg dessuten hele stedet for meg selv. Luksus!

Tilbake på land kjøpte jeg hjemmelaget kokosfudge og pasjonsfruktjus fra moren til han som leide ut redningsvester. Skikkelig godt og fint med litt påfyll på vei til neste stopp.

Trafalgar Falls

Et annet fossefall på Dominica, vel, egentlig to, er Trafalgar Falls. Dette var nok det mest populære stedet jeg besøkte på Dominica, og hvor jeg så flest andre turister.

Fra Titou Gorge gikk jeg tilbake opp til landsbyen Laudat. Jeg hadde egentlig tenkt å gå derfra ned til Trafalgar Falls siden det ikke går buss, men måtte slå tanken fra meg. Det ville ta altfor lang tid og jeg var allerede sliten. Jeg spurte derfor i kafeen om hun bak disken visste om noe taxi. Nei, dessverre, men etter litt fram og tilbake kunne datteren hennes kjøre meg for en liten slant. Perfekt!

Vel framme ved inngangen til Trafalgar Falls tok det omtrent ti minutter å gå oppover på tilrettelagte plankestier og trapper til utsiktsplatformen. Man hører fossene lenge før man ser dem, og når de plutselig åpenbarer seg er det et flott syn. Trafalgar Falls består av to fossefall. Det til venstre er det høyeste, med sine 40 meter og kalles Papa Falls. Det til høyre er noe lavere og kalles Mama Falls. Det var opprinnelig menneskeskapte basseng nedenfor fossene, men disse ble begravd av et steinras i 1995.

Det er mulig å forlate utsiktsplatformen og bevege seg oppover steinene til fossefallene. Det er derimot ganske glatt og sleipt mange steder, så man må være forsiktig. Mama Falls har små, kjølige kulper man kan bade i, mens Papa Falls er varm som et boblebad nesten.

På vei ned fra Trafalgar Falls stoppet jeg for å spise på River Rock Café. Som navnet tilsier har stedet utsikt mot elven, og de grønnkledde omgivelsene rundt. Jeg bestilte kylling og grønnsaker med ris, salat og deilig saus og et stort glass guavajus til. Under måltidet kom tåken og regnskyene før de plutselig forsvant igjen etter et regnskyll.

Dette området har flere steder man kan besøke for å bade i varme kilder, men dessverre fikk jeg ikke tid til det før den siste bussen fra Trafalgar ned til Roseau skulle gå. Det finnes med andre ord nok av grunner for å reise tilbake til Dominica.

Batibou Beach

Dominica er i motsetning til mange andre karibiske øyer ikke kjent for sine strender, men øya har likevel flere av dem. Den aller vakreste stranden må nok være Batibou, på øyas nordkyst. Stranda tilhører Hampstead Estate som en gang var en limeplantasje. På grunn av dette er man faktisk nødt til å betale for å komme seg hit. Fra bilveien følger man en grusvei gjennom jungelen stadig lenger nedover. Jeg måtte flere ganger stoppe for å se på det fascinerende synet av kolibrier som drakk nektar fra heliconia-blomster. Plutselig kom jeg til en lysning i trærne hvor utsikten ut over stranden åpenbarte seg. Høyreiste palmer tårnet over den lysebrune stranda og bølger fra det turkise havet slo inn mot land. For et paradis.

Vel nede, etter omtrent 15-20 minutters gange fra bilveien, betalte jeg 5 USD til et par menn i en liten stråhytte, og 3 USD ekstra for en kokosnøtt de åpnet for meg med en diger sabel. Jeg var ikke alene, men det var langt mellom de andre menneskene der nede. Noen få våget seg ut i bølgene, mens jeg og de fleste andre satt i skyggen og skuet ut over de nydelige omgivelsene.

Plutselig kjente jeg matlukt, og fant ut at eierne av eiendommen kommer for å grille og selge mat her en gang om dagen. Jeg måtte bare slå til, selv om prisen var høy. Hvor ofte spiser man deilig lokal mat servert på et bananblad på en nærmest øde strand i Karibia? Jeg fikk servert fisk med blant annet mangosaus, bananrøre og friterte tomatkaker. Det var så utrolig godt. Jeg følte meg nesten litt som en Robinson Crusoe i luksus-paradis. Heldigvis rakk jeg spise ferdig før et plutselig regnskyll kom og omgjorde paradis til et litt mer utrivelig sted. Men så dukket selvfølgelig solen opp igjen like etterpå.

På vei tilbake til Mero ventet og ventet jeg, og ble forbikjørt av flere minibusser. Alle fulle. Til slutt stoppet en snill sjåfør i en van fra Secret Bay Resort. Han skulle motsatt vei, men vi fant ut at jeg kanskje ville ha mer hell ved å komme meg til nærmeste småby Calibishie, og heller finne en buss derfra. Planen funket, for jeg fant en ledig minibuss til Portsmouth med én gang jeg ankom. Jeg fikk sitte i forsetet, men fikk også ansvaret for et stort brett egg som skulle til en familie oppe i fjellene. Det ble dermed en nervepirrende tur gjennom de ekstremt svingete, hullete og humpete veiene. Kvinnen bak meg satt i kjole og med en stor kake på fanget. Heldigvis kom både vi, kaken og eggene trygt fram. Fra Portsmouth kom jeg etter hvert over en minibuss mot Roseau hvor jeg kunne hoppe av i Mero. Også her fikk jeg sitte i forsetet, men endte til slutt opp i midtkonsollen når stadig flere passasjerer kom på, så det var kanskje ikke den mest komfortable opplevelsen, haha.

Hvordan komme seg rundt?

I motsetning til enkelte andre karibiske øyer, som f.eks. Saint Lucia, er det mulig å komme seg rundt på Dominica med buss. Det var nettopp dette jeg valgte å gjøre. Mange som besøker Dominica velger derimot å leie seg bil, til tross for at veiene er langt fra de letteste å kjøre. Leiebil er praktisk på mange måter, spesielt siden bussene ikke går overalt, og heller ikke spesielt ofte. Det er dessuten svært mange ulike steder bussene starter fra, avhengig av hvor de skal. Man må derfor bare forhøre seg rundt for å finne fram. Likevel er bussene billige, går de fleste steder og er en genial måte å bli bedre kjent med den lokale kulturen på. Dersom det lar seg gjøre, velger jeg derfor alltid buss framfor bil når jeg skal utforske et nytt sted.

Bussene har faste priser, men har man mye bagasje betaler man litt for den også. Bussene har som regel ingen fastsatte tidspunkt de kjører på, med noen unntak. Det gjelder som regel de stedene hvor det bare går 1-2 busser per dag. Ellers venter bussene til de er fulle før de går. Det kan ta noen minutter eller over en time. Det er bare å smøre seg med tålmodighet og ta det for det eventyret det er. Ventetiden blir som regel brukt til å snakke med medpassasjerene, noe som både byr på lærdom og nye bekjentskap.

Hvordan komme seg til Dominica?

Øya har ingen internasjonal flyplass (enda). De fleste turister kommer seg derfor hit med båt. Selv kom jeg hit med fergen L’Express des Iles fra Saint Lucia, og fergen stopper også på Martinique og Guadeloupe. Dette er en av svært få internasjonale fergeruter i Karibia, og en praktisk og relativt rimelig måte å komme seg fra en øy til en annen.

Når jeg skulle dra fløy jeg med Caribbean Airlines via Barbados videre til neste reisemål i Karibia.

Den nye internasjonale flyplassen på Dominica skal etter planen åpne i 2026.

Har du vært på Dominica selv, eller er det en øy du kunne tenke deg å besøke?