Den lange veien til Morskie Oko

Morskie Oko må være den mest populære destinasjonen i de polske Tatra-fjellene, og kanskje ikke uten grunn. Denne fjellsjøen med sitt krystallklare vann ligger svært vakkert til mellom Mieguszowiecki-fjellene, og er relativt enkel å komme seg til.

Jeg ankom Zakopane med buss fra Krakow. Turen tok bare to timer og bydde på fin utsikt underveis. Zakopane regnes som utendørshovedstaden i Polen og er et svært populært reisemål vinterstid. Som jeg skulle finne ut er byen og områdene rundt også temmelig populære på sensommeren.

Zakopane ligger fint til ved foten av fjellene og er omringet av tykke skoger. De fleste turistene samler seg i gågaten Krupowki, hvor butikker og spisesteder ligger på rad og rekke. Her er det også gatekunstnere som spiller, synger og ønsker å portrettere deg, samt hestekjerrer som tusler forbi. Koselige, tradisjonelle trehus finner du mange av i Koscieliska-gaten, og ikke så langt unna ligger også et hus som er bygget opp-ned.

Flere steder selges den tradisjonelle fåreosten oscypek (som dessuten er sirlig dekorert) fra boder på gaten, bak hustakene kan du se spisse fjelltopper stikke opp og luften er deilig frisk og ren. Trehus står tett i tett, med bugnende blomsterkasser og frodige hager. Zakopane har et koselig preg, som jeg antar bare blir enda koseligere når snøen ligger på bakken og juledekorasjonene henges opp i førjulstiden.

Men nå var det ikke selve Zakopane jeg kom hit for. Jeg kom for fjellene.

På vei til Morskie Oko

Morskie Oko ligger to timer unna nærmeste bilvei, til tross for dette er hovedruten dit svært trafikkert av turgåere, selv ut i september måned. De fleste velger å gå langs den ca. 8 km lange asfalterte, og svært kjedelige, anlagte veien fra parkeringen Palenica Bialczanska og opp til sjøen. Selv ønsket jeg en litt lenger – og forhåpentligvis mindre trafikkert rute – og valgte derfor den lange veien til Morskie Oko.

Turen startet fra hotellet mitt i Zakopane kl. 8.20 på morgenen. Små minibusser og vans går fra sentrum og opp til den store parkeringen flere ganger i timen. Jeg trodde jeg var ganske tidlig ute, men bussen var allerede stappfull da jeg kom på – og da vi ankom parkeringsplassen kl. 9, var den fullstendig full den også.

Da var det bare å forberede seg på å gå i kø da.

Solen skinte fint mellom de høye furutrærne da jeg begynte å gå, men himmelen skyet mer og mer over utover morgenen. Etter en halvtime på den kjedelige asfalten, hørte jeg lyden av vann, og ankom fossen Wodogrzmoty Mickiwicza. Her skulle jeg heldigvis ta av fra veien, og fulgte et skilt for grønn rute mot Dolina Pięciu Stawów. Stien førte meg opp på steintrapper gjennom skogen. Plutselig ble pusten tyngre og jeg fikk endelig følelsen av å være på skikkelig tur.

Det var også en del folk å se langs denne delen av ruten, men langt fra antallet på den asfalterte, røde ruten. Dessverre spilte ikke været på lag, og det begynte snart å regne. Skalljakken måtte på, og jeg fikk såvidt øye på fossen Siklawa, mens jeg kavet meg opp et glatt, regnvått berg.

Kl. 11.30 var jeg oppe i dalen med sjøene. Skyene hang tungt i fjellene, og sikten var heller dårlig. Plutselig oppdaget jeg en liten rev som løp over stien mot den ene sjøen. Jeg ble sittende og vente, og jammen dukket den ikke opp igjen. Den kom nysgjerrig mot meg, satte seg ned og vi ble sittende og se på hverandre en liten stund. Så hørte jeg stemmer bak meg, og en gjeng kom gående i hurtig tempo mot oss. Da jeg snudde meg tilbake var reven allerede vekk.

Dolina Pięciu Stawów betyr «de fem sjøene». Et par av dem så jeg med en gang jeg kom opp i dalen, og et par andre passerte jeg på vei til turisthytten med samme navn som dalen. Da jeg kom fram var klokken blitt tolv. Her satt det en gjeng kalde og våte mennesker og spiste lunsj. Noen hadde medbrakt, andre hadde forsynt seg fra serveringen innendørs. Jeg tok meg en liten rast selv.

Etter hytten skulle jeg følge den blå ruten videre via Świstówka mot Morskie Oko. Her gikk det plutselig bratt oppover igjen, men med god sikt rundt meg til alle kanter. Ikke minst tilbake ned i dalen mot turisthytten, som plutselig var blitt bitteliten, og sjøene som lå rundt.

Jeg kom meg over passet, og ned på den andre siden. Fargene var fine her i fjellet. Nede i Zakopane var det fortsatt sommer, men her oppe hadde høstfargene ankommet. Det hang røde rognebær på trærne og bakken var full av blåbær og sopp. En regnbue dukket dessuten opp. Utsikten mot Mieguszowieckifjellene, og blant annet Rysy, den høyeste fjelltoppen i Polen var imponerende. Etter en stund i nedoverbakke, dukket en blå liten sjø opp langt der nede. Morskie Oko.

Jeg satte meg ned på en liten slette blant sommerblomster på hell, og forsøkte å nyte synet foran meg. Av og til tittet solen fram fra skyene, og viste sjøens sanne, turkise, glitrende karakter. Morskie Oko betyr «øye i sjøen», men her så det mer ut som øyet i fjellene. Fjellets øye?

Jeg fortsatte så nedover, og litt over to timer etter jeg hadde forlat turisthytta i Dolina Pięciu Stawów, ankom jeg breddene til Morskie Oko. Sjøen er den største i Tatra-fjellene, og er kjent for sitt krystallklare vann. Selv om jeg følte jeg hadde brukt et år på å gå nedover, ligger sjøen på hele 1393 meter over havet. Bak fjellene ligger Tsjekkia.

Trengselen var igjen et faktum. Det var vanskelig å finne seg en ledig plass å sitte ved turisthytten. Jeg hadde planlagt å kjøpe meg noe å spise her, men det måtte jeg bare glemme. Køen så milelang ut.

I stedet gikk jeg ned til sjøens bredder, og vandret først til høyre, og deretter til venstre mens jeg så på fisk som svømte i det klare vannet, og ender som fulgte etter. Her nede var det litt bedre plass til å bare sitte og nyte. Desto lenger ut på dagen det ble, desto færre mennesker var det igjen.

Etter en stund måtte jeg også begynne på veien tilbake igjen. Den korte denne gang, på asfalt tilbake til Palenica-parkeringen. Kort føltes den derimot ikke, men snarveier brøt heldigvis opp den ensformige veien, og gav beina en pause fra den harde asfalten.

Selv om Morskie Oko var vakker, og at jeg til tross for været fikk en fin tur dit, kom den virkelig store overraskelsen i området dagen etter.

(Da var heldigvis været også bedre)

(Og ja, jeg er besatt av været)

To be continued.

Informasjon om turen til Morskie Oko

Man kommer seg enkelt fra Krakow til Zakopane med buss. Den tar omtrent to timer fra busstasjonen i Krakow, og koster 20 PLN. Det går busser mellom Krakow og Zakopane omtrent hver halvtime.

Bussen fra Zakopane til Palenica-parkeringen går ofte, minst en gang i timen, og kostet 10 PLN. Den tok omtrent 45 minutter. Du kan ta den fra busstasjonen ved rundkjøringen, eller fra et av busstoppene langs veien Hr. Wladyslawa Zamoyskiego (rutetabeller står på alle busstoppene). Jeg hoppet på like utenfor hotellet Dom Wczasowy Gran som jeg bodde på.

Det stod busser på rekke og rad og ventet på passasjerer da jeg kom tilbake til Palenica-parkeringen, så det var ikke noe problem å finne skyss tilbake til byen. Bare husk å undersøk når siste buss går tilbake.

Det koster 5 PLN  i inngang til Tatra nasjonalpark som du må betale før du starter vandringen. Dersom du skal vandre i flere dager, kan du kjøpe en 5-dagers billett for 25 PLN. De aller fleste stiene i området er velgått og bra merket.

Selv om det kan føles uhyre kjedelig å vandre på asfalt, gjør det innsjøen tilrettelagt og mulig å nå for syklister, familier med barnevogn og rullestolbrukere. Veien er derimot 8 km én vei og det er mye bakker, så det kan bli tungt på hjul.

Jeg gikk også på tur til dalen Dolina Gasienicowa og blant annet sjøen Czarny Staw, som vil få sitt eget innlegg.

Andre innlegg fra Polen finner du her.

Har du besøkt Zakopane eller vandret i de polske Tatra-fjellene? Er det noe du kunne tenke deg?