De ville, forblåste Orknøyene

Orknøyene er en øygruppe nordøst for det skotske fastlandet, med sterke røtter til Norge. På grunn av dette, og min fascinasjon for historie, kunne jeg ikke la muligheten til å bli nærmere kjent med dette forblåste øyriket gå fra meg når jeg nylig besøkte Skottland igjen.

I over 200 år, fram til 1460-årene, styrte norske konger over et rike fra Jemtland i øst til Grønland i vest. Både Island, Færøyene, Shetland og Orknøyene var en del av dette riket, og gjorde Norge til en stormakt. Til og med Hebridene, Isle of Man og deler av nordlige fastlands-Skottland var en stund en del av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt fra Norge, og skatt ble innkrevd til den norske kronen.

Det hele endte i 1468. Etter å ha lidd stort under svartedøden, ble Norge etter hvert en del av Kalmarunionen, og havnet så under dansk herredømme. Danske kong Christian I slet med økonomien, og da hans unge datter Margrethe ble forlovet med Jakob III av Skottland, ble han nødt til å pantsette både Shetland og Orknøyene for å få nok penger til medgift.

Noe overtakelsesdokument ble aldri skrevet og panten ble aldri innløst. I teorien er øyrikene derfor fortsatt norske.

Historie, flagg og språk

Båtturen fra John o’Groats, som regnes som det nordligste stedet i Storbritannia (nesten), til Burwick på Orknøyene tar bare rundt 40 minutter, men overfarten er røff. Bølgene står høyt over vinduene framme på den lille fergen, og de fleste passasjerene har vanskelig for å sette sjøbein. Øyrikets klipper kommer stadig nærmere.

Over det samme røffe havet ankom vikingene allerede på slutten av 700-tallet, og satte de følgende hundreårene sitt preg på dette området. I dag er fortsatt mange av stedsnavnene på øyene norrønne. Øyene er gjerne navngitt etter hvordan de ser ut eller hvem som eide dem. Øya Hoy heter rett og slett høy, fordi den er den høyeste i øyriket, og øya Sanday har fått navnet sitt etter de store forekomstene av sand.

Den norrøne språkformen som ble brukt på Orknøyene ble kalt norn, og selv om språket etter hvert ble fortrengt av innflyttere fra Skottland, overlevde norn fram til 1800-tallet.  Walter Sutherland skal være den siste øyboeren som kunne norn, og da han døde i 1850, døde også språket. I tillegg til stedsnavnene finnes det også etternavn med norønn herkomst, og ord i den lokale dialekten som fortsatt viser til fortiden.

En rekke ord som fortsatt brukes er for eksempel «nave» (en neve/håndfull), «speir» (å spørre), «hosst» (å hoste), «maet» (mat), «gansey» (genser), «keek» (se/kikke), «rive» (å rive noe/dra hardt), «heuved» (hoven), «blide» (blid/glad), og «claa» (å klø).

Jeg skal utforske Orknøyene sammen med en gjeng andre utlendinger i dag i en minibuss, og sjåføren Bryan, som er født og oppvokst her, og fungerer som øyrikets (svært snakkesalige) talerør.

Landskapet vi kjører gjennom er grønt, flatt og åpent. Trær vokser (stort sett) ikke på grunn av saltet fra havet som piskes over øyene med vindene store deler av året, og de mange jordene vi passerer er fulle av sauer og kyr. Bryan informerer oss om at det finnes hele 100,000 «coo’s» på øya, og nesten like mange sauer.

Det finnes derfor naturlig nok mange gårder på Orknøyene, og her råder også fortsatt odelsrett, en norsk praksis som var helt ukjent på det skotske fastlandet.

Kirkwall

– En øy er en stein i havet med nok gress til å fø én sau, forteller Bryan lattermildt for å forklare hvordan øyboerne definerer en øy.

Orknøyene består av over 70 øyer og holmer, men bare rundt 20 av dem er i dag bosatt. Den største øya kalles Mainland, og her ligger blant annet øyrikets hovedstad, Kirkwall. I denne «storbyen» bor rundt halvparten av Orknøyenes ca. 20,000 innbyggere.

Kirkwall het Kirkjuvåg under nordmennene, og litt lenger opp i byen ser man tårnene til St. Magnuskatedralen. Denne vakre, røde bygningen ble påbegynt i 1137, og tok tre hundre år å ferdigstille. Katedralen ble reist av Ragnvald Orknøyjarl som eide halve øyriket, til ære for hans onkel Magnus Orknøyjarl, som led martyrdøden i 1115 – og ble utnevnt til helgen. Dette er den nordligste katedralen i Storbritannia, og det sies at vikinger i sin tid knøt fast langskipene sine til kirketrappen når de kom på besøk.

Resten av Kirkwall er stort sett grå, farget av steintypen som dominerer bygningsbildet. Her kan man dra innom ruinen av den gamle bispeborgen, shoppe i den lille handlegaten Albert Street, eller stoppe innom havnen som hver år utrolig nok velkommer 147 små og store cruiseskip. Akkurat i dag ligger dessverre to av de større skipene utenfor havnen, så øyene og deres attraksjoner er på denne lørdagen litt mer folksomme enn vanlig.

På vandring rundt i gatene oppdager man gjerne også gatenavn som bærer navnene til sankt Olav, kong Harald og dronning Sonja. På døren over postkontoret i byen er det avbildet et vikingskip og over hustakene flagrer øyrikets flagg, som i forbifarten gjerne kan forveksles med det norske. Det føles nesten jo som hjemme

Skara Brae

Selv om det som nordmann er ekstra interessant å trekke sammenligninger med Norge når man besøker øyene, så starter deres historie lenge før vikingene ankom. Bryan forteller oss et gammelt ordtak fra øyene som sier at dersom man skraper i jorden på Orknøyene, blør jorden arkeologi. Øyriket skal være området i Europa med tettest forekomst av historiske steder og funn.

Et av de mest kjente, og eldste, etterlevningene fra fortiden på øyriket, er Skara Brae. Etter en kraftig storm i 1850, dukket plutselig denne gamle steinalderbosetningen opp, med sine åtte hus knyttet sammen av små overbygde ganger. Skara Brae var bygget og bosatt allerede i 3100 f.Kr, for hele fem tusen år siden, og er dermed eldre enn for eksempel pyramidene i Giza. Husene stod komplette med både senger og «kommoder» når de ble funnet, og er et fascinerende syn.

Steinalderbosetningen dukket opp på eiendommen Skaill, med den flotte herregården Skaill House fra 1600-tallet. Inngang til huset, som nå fungerer som museum, er inkludert i billetten til Skara Brae (som koster 7,50 pund), og gir et fint innblikk i hvordan den rikere garde bodde på 1950-tallet. Her finnes det både en storslagen spisestue, bibliotek, et tigerteppe og et rosa bad.

Bygningen har også en hel rekke spøkelseshistorier knyttet til seg. Kanskje ikke så rart, det ble bygget rett på en gravplass fra vikingtiden, og hele 15 skjeletter ble gravd fram fra under gulvet under en restaurering…

Ring of Brodgar

Ring of Brodgar er en annen berømt historisk lokalitet på øyriket. Denne steinsirkelen er nesten like gammel som Skara Brae, og dermed også eldre en velkjente Stonehenge lenger sør. Sirkelen bestod opprinnelig av rundt 60 steiner. I dag står bare 27 av dem igjen. Også her har vikingene etterlatt seg sine spor. På en av steinene er det risset inn runer, visstnok av en kar som het Bjørn som ville fortelle «I was here». Datidens selfie, ikke sant.

Stedet er et imponerende og spennende syn. Kanskje spesielt for de to amerikanske jentene i 20-årene som også er med på dagsturen. De løper spent opp til steinene med fotoapparatene i hendene mens de fniser til hverandre at «Endelig skal vi få møte Jamie!».

Tror de ble skuffet når de oppdaget at man ikke lenger får lov til å gå helt fram til steinene…

Det får man derimot gjøre ved en annen kjent steinsirkel. Standing Stones of Stennes, ikke så langt unna Ring of Brodgar, bestod opprinnelig av tolv steiner. I dag er ni av dem borte, og det er ikke på grunn av tidens tann.

– Bonden som eide stedet ble så lei av alle turistene som kom på jordet hans for å se og ta på disse gamle steinene, at han til slutt bestemte seg for å kvitte seg med dem. Han sprengte hele ni av dem vekk før The Scottish Heritage kom på banen, forteller Bryan.

Ironisk nok førte dette til at enda flere turister har ankommet stedet i etterkant, for å se disse eldgamle stående steinene, som ble reddet fra dynamitten.

Nyere historie

Også i nyere tid har viktige hendelser tatt sted på Orknøyene. Øyriket spilte nemlig en stor rolle under verdenskrigene. Scapa Flow er et havområde omringet av Orknøyene på alle sider og regnes som en svær naturlig havn. Dette området fungerte som marinebasen til Storbritannia under verdenskrigene, og her gikk det voldtsomt for seg. Mange båtvrak ligger fortsatt på havets bunn, og stedet er blitt et yndet område for dykking. Det kanskje mest kjente vraket er HMS Royal Oak, som ble senket av en tysk ubåt én uke inn i andre verdenskrig. 833 gutter og menn mistet livet den natten, i en stor tragedie. Mange ble hentet opp, men de fleste ligger fortsatt i båten 30 meter under havoverflaten, hvor de møtte sitt endelikt.

For å unngå at en lignende tragedie skulle skje igjen, beordret Winston Churchill at barrierer skulle bygges mellom øyene, for å hindre fienden å komme nære. En annen fordel med disse barrierene, som blir kalt «The Churchill Barriers», var at de knyttet de mange øyene sammen og kunne brukes som broer. Ironisk nok ble barrierene offisielt åpnet den 12 mai 1945, fire dager etter at andre verdenskrig var over.

Et annet sted med tilknytning til denne delen av historien, er det italienske kapellet. Dette lille katolske kapellet ligger på øya Lamb Holm, og ble bygget av italienske krigsfanger under andre verdenskrig, som var der for å bygge nettopp Churchill Barriers. Kapellet består av to gamle militærbrakker som ble satt sammen, og alt av utsmykking og dekorasjon ble laget av krigsfangene selv. De brukte sement og overskuddsmateriale til å lage kapellets fasade og interør, inkludert skulpturer (inne og ute), alteret og fresker. Døpefonten ble blant annet laget av et eksosrør fra en bil, dekket i betong. Kapellet er åpent for besøkende, og er et fascinerende og kreativt skue.

Tilknytningen til Norge

Selv om det er rundt 550 år siden Orknøyene offisielt tilhørte Norge, er båndene hit gjerne sterkere enn til Skottland og Storbritannia. Geografisk sett ligger dessuten Stavanger og Bergen nærmere Kirkwall enn det London gjør.

Hvert år feires det til og med 17. mai ute på de forblåste øyene. Det er Orkney Norway Friendship Association som har ansvaret for feiringen, og de ønsker å opprettholde den for å fortsette det tette kulturelle og historiske samholdet med Norge. Da synges det «Ja vi elsker», legges ned krans på minnesmerket for de norske handelssjømennene, og barn fra øya Stronsay kommer til byen for å gå i tog sammen med bybarna.

Hvert år sendes det også to juletrær fra Grimstad i Agder til Kirkwall, hvor ett settes opp inne i St. Magnuskatedralen og et settes opp utenfor, med påfølgende juletrelystenning. Selv om Orknøyene først og fremst har sin egen særegne identitet, er øyboerne både opptatte og stolte av den norrøne arven sin.

Som Bryan sier: – Vi er først orknøyinger, deretter skotter og briter, og så er vi jo litt norske i bunn.

Mens vi kjører tilbake til Burwick, passerer vi et par gamle langhus i stein, hvor menneskene bodde i én del av huset, og dyrene i den andre. Direkte inspirert av langhusene vikingene i sin tid bodde i og var kjente for. Litt lenger unna står en rød gammel britisk telefonboks som fortsatt fungerer, og en sel stikker hodet opp av vannet mellom fjærsteinene nedenfor. Orknøyene er et sted litt midt i mellom, rik på historie, natur, dyreliv og kontraster. Massevis av kontraster.

Overfarten tilbake til det skotske fastlandet er roligere enn turen var i morges. Etter en dag med mye vær, skinner solen igjen og jeg kan sitte ute på dekk. Jaggu meg dukker det ikke til og med opp en gjeng delfiner som hopper og spretter et stykke bortenfor båten.

Jeg får tid til å lene meg tilbake og tenke på dagens lærdom, møter og inntrykk, før dette ville, forblåste øyriket som Skottland og Storbritannia egentlig bare har til låns, omhylles av skyene og forsvinner ut av syne.

Praktisk informasjon om turen til Orknøyene

Man kan fly til Kirkwall fra Edinburgh, Aberdeen, Inverness, Shetland, London (med et bytte), og også fra Bergen i sommerhalvåret. Vil du ankomme øyriket på samme måte som dine forfedre er båt måten å gjøre det på. Det finnes fire fergeruter til øyene. Den lille fergen jeg tok mellom John O’Groats og Burwick er bare for fotpassasjerer. Man kan derimot ta med seg bilen til Orknøyene fra Aberdeen, Scrabster (ved Thurso) og Gills Bay.

Man kommer seg enklest rundt med egen bil eller ved å melde seg på en dagsutflukt. Det går også busser rundt på øyene, men de er få og går ikke alltid når du vil eller hvor du vil. Sykkel er også en mulighet. Husk å pakk med deg klær for alle fire årstider. Været endres fort på et sted som dette.

Mer informasjon angående å komme seg til Orknøyene (og reise rundt på dem) finner du her.

Selv dro jeg på dagstur til Orknøyene med John O’Groats ferries, mer informasjon om dem finnes her.

Har du besøkt øyriket, eller er det et sted du kunne tenke deg å oppleve?