Blant ville skapninger i Daintree Rainforest

Når man befinner seg oppe i Cairns/Port Douglas-området, er det nærmest et must å dra enda lenger inn i regnskogen når man først er så nær. Regnskogen i Daintree regnes for å være en av de eldste i verden, og kan by på mange spennende opplevelser.

Man kan jo tross alt bli bitt av en giftig slange, eller en gigantisk edderkopp, snuble i gigantiske trerøtter, bli sparket av en cassowary, svette ihjel i den høye luftfuktigheten, kjøre utfor de smale, hullete og svingete veiene, spises opp av mygg, bli tatt av en flodbølge, eller eventuelt en hai… eller stukket av en manet dersom man våger seg ut i havet – eller rett og slett spist av en av de gigantiske krokodillene, som utallige skilt forteller at er OVERALT.

Er man kjempeheldig slipper man derimot unna opplevelsene ovenfor, og kan konsentrere seg om å nyte faktumet at man befinner seg i et av verdens mest komplekse økosystem.

For mange millioner år siden var Australia generelt mye varmere og fuktig enn landet er nå, og på den tiden var nesten hele kontinentet dekket i regnskog – til og med i hva som nå er det tørre, karrige Red Center. Etter hvert ble klimaet tørrere, og til slutt var det bare i Daintree-området at forholdene lå til rette for at regnskogen kunne overleve. Det har den nå gjort i flere millioner år, og det sies at noen av plantene kan spore sine forgjengere tilbake hele 110 millioner år.

En av regnskogens mest kjente innbyggere er kjempefuglen cassowary. En av verdens største fugler, og kanskje den mest spesielle utseendemessig. Hornet på toppen av hodet, og de svære, muskuløse beina fikk meg til å utbrye «dinosaur!» første gang jeg så en. Vi hadde jo selvsagt håpet på å treffe på en av disse på tur i regnskogen, spesielt etter å ha sett cassowary-skilt i flere kilometer. Og guess what! Rett etter vi kjørte av fergen man må ta for å krysse Daintree River, bråstoppet bilene foran oss – og en cassowary tulter forbi. Det hele gikk så fort at vi rakk ikke ta bilde, men vi traff jo på et par stykker i Port Douglas på Wildlife Habitat så dere kan se hvor awesome de ser ut. Disse karene kan bli opp til 1,8 meter høye!

Å forflytte seg med fergen til de nordlige breddene av Daintree River føles forresten som å frivillig reise inn i Jurassic Park. Plutselig kommer man inn i et øde, frodig og grønt landskap med null bebyggelse, hvor veien har sett sine beste dager og skiltene langs veien er misfargede, slitte og hullete… Det var med andre ord bare å holde seg fast og håpe at en tyrannosaurus rex ikke kom løpende over veien og smadret bilen under de gigantiske tærne sine.

På vei lenger inn i regnskogen etter fergen slynger veien seg oppover og vi gjorde et stopp ved Alexandra Range Lookout. Herfra ser man ut over regnskogen og helt ned til havet.

Vi stoppet også innom på Daintree Ice Cream Company for å spise litt ice cream. Liker man is er det nesten et must å gjøre et stopp her. Stedet har en gigantisk svær hage med alle tropiske buskevekster man kan tenke seg, og lager hjemmelaget iskrem med alle verdens smaker. Smakene forandrer seg også etter sesongen og hvilke frukter som er tilgjengelige. Man kan kjøpe fire forskjellige smaker i et lite beger for 6 AUD, og det er i grunn akkurat nok til at man rekker å få det i seg før det smelter unna. Vi fikk blant annet smake mango!

For å komme ekstra nært den tette regnskogen bestemte vi oss også for å ta en liten vandrerunde igjennom den. Enkelte steder har de bygget såkalte boardwalks, eller plankestier, som man kan gå på gjennom skogen. Dette er først og fremst for å beskytte den skjøre vegetasjonen, men så føles det kanskje litt tryggere også at man ikke tusler rundt på måfå og får en slange i hodet. Har man ikke en guide med seg, er altså disse boardwalkene det beste alternativet til å komme inn mellom trærne.

Vi kjørte så helt til enden av veien (dersom man ikke har en 4WD) og endte opp ved Cape Tribulation. Her velter regnskogen seg helt ned til strandkanten, og man sier at dette er møtepunktet for to UNESCO-sites. Daintree-regnskogen og Great Barrier Reef. Jeg ble derimot nesten mest fascinert av de små krabbene på stranda som drev å grav ut hull og sparket ut bittesmå sandballer som stranden var FULL av. Merkelige greier.

På vei hjem slet vi med å finne et sted å spise som fortsatt var åpent (story of my life). Etter veldig mye fram og tilbake endte vi til slutt opp på en familierestaurant/campingplass, som egentlig var stengt, men som likevel åpnet kjøkkenet sitt for oss. Herlige folk!

Mens vi ventet på maten kom mannen i huset og lurte på om vi hadde lyst å være med når han skulle mate kenguruene. Vi er ikke vanskelig å be når det gjelder slikt. Dermed ble vi med han og de to lyshårede barna i familien opp til kenguruene, og store Jack kom hoppende mot oss. Vi gav han litt pellets, og etter det fulgte han etter oss over alt som en liten hengiven hund! Han var i grunn den eneste store kenguruen, de andre var små wallabies. De fleste var reddet inn etter å ha blitt påkjørt og lignende, og et par hadde kommet inn som små joeys (barn) etter å ha mistet moren.

Så søte de enn var så fikk jeg likevel panikk da vi så opp over de små husene deres og oppdaget VERDENS STØRSTE EDDERKOPPER. De var så store at jeg har ikke ord. Her snakker vi MIDDAGSFAT-STORE. Inkludert beina da, men likevel. Jeg fikk litt panikk og mistet både munn og mæle og det var så vidt jeg fikk maten i meg etterpå… Men det gikk til slutt da! Vi var jo ganske sultne.

Etter å slukt maten begynte vi ferden tilbake til Port Douglas hvor vi hadde stasjonert oss, og ut av jungelen og Jurrasic Park for denne gang. Vi fikk dessverre (?) ikke sett noen dinosaurer eller krokodiller… den største øglen vi fikk se hele dagen var liksom denne:

RAWR liksom. Hele like gigantisk stor som lillefingeren min.

Eller, det er ikke helt sant, vi så faktisk en ganske stor øgle springe over veien! I likhet med cassowaryen var den dessverre altfor rask for at vi rakk å ta bilde, så da telles det vel egentlig ikke. 😉 Men likevel, det ble en spennende dag i jungelen for frøkenene fra Nord-Norge, hvor de mest eksotiske krypene er mygg og knott.

Flere kilo myggspray holdt heldigvis slike skapninger seg unna oss denne dagen.