Blått, blått, blått. I absolutt alle nyanser du kan tenke deg. Ikke bare på det mektige himmelhvelvet, eller den blålige disen som legger seg over fjellene i gryningen eller skumringen. Men også på alle husfasader, fontener, dører og trapper. Den lille byen Chefchaouen kan virkelig kalles Marokkos blå perle.

Jeg ankommer Chefchaouen, eller Chaouen som de lokale kaller byen, med buss fra havnebyen Tanger. På den vel to timer lange kjøreturen opp i fjellene forandrer landskapet seg noe voldsomt. Den karrige kysten blir forvandlet til et grønt og frodig fjellandskap med store oppdemte vann, og Rif-fjellenes mektige fjelltopper i det fjerne danner et bakteppe for denne spennende lille byen ved foten av fjellene.

CTM-busstasjonen ligger nede i den moderne delen av byen, og selv om distansen ikke er spesielt lang opp til den historiske blå delen av byen, utgjør den en del høydemeter. Men det er ikke noe stress, for omtrent to minutter etter jeg stiger av bussen, sitter jeg i en taxi på vei opp til de gamle bymurene. Fem minutter og 20 marokkanske dirhams senere (omtrent 20 norske kroner) er jeg framme, og klar for å ta meg fram i den gamle medinaen til fots.

Det første jeg ser når jeg kommer innenfor byporten er blått. Blått, blått, blått. Chefchaouen har vært en Instagram-favoritt lenge. Alle som har sett bilder derfra har latt seg fascinere. Alle. I slike tilfeller er det ofte vanskelig for virkeligheten å leve opp til forventningene. Men Chefchaouen er en av de stedene hvor virkeligheten overgår alt man har sett tidligere. Det er noe med å endelig få se helheten. Å kunne bevege seg inn i dette blå eventyret på egenhånd. Å se hvordan lyset leker med de ulike nyansene og skaper spennende fargespill selv der hvor én eneste farge er i fokus. Det finnes selvfølgelig andre farger også, men det er blåfargen som er stjernen her.

Noe av det beste av alt er nok det at selv om dette er et populært reisemål i Marokko, føler jeg likevel ikke at det er trangt om plassen. De fleste besøker Chefchaouen på dagstur og holder seg seg stort sett langs «hovedgaten» og sidegatene rundt torget. Velger man å legge inn en overnatting eller to her, blir oppholdet blir enda mer spesielt. Plutselig kan man oppleve å ha gatene helt for seg selv. Vel, for seg selv og alle byens mange katter.

De blå gatene

Etter å ha forflyttet meg gjennom store deler av medinaen, stadig lenger og lenger oppover, dukker til slutt den vakre inngangsdøren til Casa Sabila opp foran meg. Dette historiske, lille gjestehuset byr på fem rom og en takterrasse med fantastisk utsikt ut over den blå byen, den spanske moskeen og Rif-fjellene bak.

Jeg blir møtt av et smilende ansikt som viser meg til det søte, lille rommet mitt og deretter tilbyr meg te på takterrassen. Oppe fra gatene er det bare stillhet og lyden av en svarttrost som høres. Her oppe kan jeg egentlig bare bli sittende i dagevis. Noe så vakkert!

Mens jeg skuer ut over byen og de livlige gatene nedenfor slår samme tanke meg som sikkert har slått alle andre som har kommet hit opp gjennom årene. Hvorfor er egentlig byen blå?

I løpet av oppholdet mitt i Marokko spør jeg både folk jeg møter i Chefchaouen og andre steder i landet om dette. Alle har forskjellige svar. Noen mener at blåfargen holder myggen unna. Andre mener blåfargen skulle holde husene kjølige om sommeren. Noen mener blåfarget er et symbol på jødisk solidaritet. Det ankom nemlig mange jøder hit på slutten av 1400-tallet som flyktet fra den spanske inkvisisjonen. En ny innvandringsbølge av jøder kom på 1930-tallet, og det jødiske samfunnet farget husene sine blå av religiøse grunner, for å knytte byen samme med Gud og himmelen. Enkelte mener at muslimene dermed også malte husene sine blå for at de jødiske husene ikke skulle skille seg ut, i tilfelle noen var ute etter dem.

Andre igjen mener at blåfargen har blitt så dominerende fordi man etter hvert oppdaget at det tiltrakk turister, og turister bringer inn penger. Uansett hvordan det hele startet, er det nok uansett sistnevnte som nå er rådende.

Den beste måten å utforske Chefchaouen på er å bare vandre rundt innenfor de gamle bymurene. Å la nysgjerrigheten vise vei, og la seg overraske av synet man møter rundt neste sving. Hilse på de lokale. Å møte alle byens katter, som gjerne ligger foran dørene eller midt i gaten og skaper det perfekte motiv. Det er mange katter, og de blir alle matet av de lokale. Jeg så til og med et pinnsvin spise kattemat i en lite trafikkert sidegate.

Etter litt vandring kan man stoppe å drikke mynte-te. Se på alle de vakre teppene som er til salgs i souken. Kanskje prute litt. Så klatre opp til en av de mange tak-restaurantene og smake på den lokale maten, mens man kjenner på brisen fra fjellene. Deilig.

Et par steder i de mange gatene, på stedene du kanskje kjenner igjen fra Instagram, tar de lokale betaling for at man skal ta bilder. Rart synes kanskje noen. Helt fair synes jeg. Prisen er lav, det er snakk om alt fra 2 til 20 dirhams (altså bare noen norske kroner, og da kan man ta så mange bilder man vil) og så får de lokale litt kontroll over hvem som ønsker å fotografere huset, inngangspartiet eller trappen deres. Midt på dagen er det kanskje kø, men kommer du litt tidligere eller senere er du plutselig der helt alene.

Selv om det er en fryd å bare tusle rundt i de mange blå gatene, har byen også noen attraksjoner som kan være fine å få med seg.

Hovedtorget og kasbahen

Chefchaouen ble grunnlagt i 1471 av en etterkommer av profeten Muhammad. Den opprinnelige bebyggelsen bestod bare av en kasbah, altså festning, som fortsatt står i sentrum av den gamle delen av Chefchaouen den dag i dag. Festningen hadde som formål å beskytte dette frodige og attraktive området av Marokko fra portugisiske framstøt.

Kasbahen er i dag et etnografisk museum, og innergården er omgjort til hage med blant annet palmer, roser og bugnende appelsintrær. En fredelig oase, med andre ord. Her er det også mulig å klatre til topps i tårnet, for en fantastisk utsikt ut over hele Chefchaouen og fjellene rundt. Man får også en fin utsikt ut over torget kasbahen står på, og blant annet minareten til byens hovedmoské.

Området utenfor festningen er torget Uta el-Hammam, som er det største i medinaen. Dette er det gamle markedstorget, hvor handelsreisende stilte ut varene sine. Navnet har det derimot tatt fra det gamle badet, eller hammamen, i torgets nordvestre hjørne, som i dag også er åpen for turister.

På torget ligger også byens Grand Mosque, hvor dessverre bare muslimer har adgang, i tillegg til en av byens fire gamle caravanserai. Disse var bygninger brukt til å huse handelsreisende og andre besøkende til byen, og er noe jeg kjenner godt igjen fra reisene mine i Kaukasus og Sentral-Asia.

På torget sitter det dessuten en liten gjeng kvinner som tilbyr henna-tatoveringer for en billig penge. Etter å ha forhørt meg på gjestehuset om hennaen de bruker her er trygg (i motsetning til den ene gangen jeg fikk potensielt farlig «black henna» tatovert på hånda i Jordan), bestiller jeg en Chefchaouen spesial fra en av kvinnene og får et spennende kunstverk på hånda.

Souken

Souk betyr marked, og hver mandag og torsdag arrangeres de ukentlige markedene i Chefchaouen hvor lokale fra de omkringliggende landsbyene kommer for å selge varene sine. Det er en mulighet til å se de lokale klesdraktene og hodeplaggene som menneskene her er kjente for, som stråhattene med fargerike dusker på. Her kan du kjøpe alt fra frukt og grønnsaker til lær- og ullvarer, krydder og keramikk. Du kan til og med finne esler til salgs her om du tilfeldigvis har det på handlelista. Er du i Chefchaouen disse dagene er det derfor bare å ta veien til området innenfor (og for så vidt utenfor) Bab Souk ved inngangen til medinaen.

Innenfor Bab Souk, og rundt omkring i store deler av den gamle medinaen finnes det også små butikker som selger varer rettet mot turister hele uken gjennom. Selgerne er langt mer avslappet her enn i de større byene lenger sør i Marokko, så ofte må du oppsøke dem, ikke motsatt. Mange hilser derimot, og enkelte kommer med spørsmål (som regel hvor man kommer fra). For eksempel den ene mannen som spurte om jeg kom fra Canada mens jeg passerte i full fart. Siden jeg ikke hadde så god tid sa jeg bare «Jepp, fra Quebec» og han lo mens han ropte etter meg «Jeg visste det!».

Ras al-Maa

Utenfor bymurene på østsiden av byen, ligger Ras Al-Maa. Denne elven var byens opprinnelige vannforsyning, og fossen renner i kaskader nedover dalen. Langs elvens bredder finnes kafeer med bord nærmest ute i vannet. Her vaskes appelsiner og lages ferskpresset appelsinjus, og man kan fortsatt se lokale kvinner vaske klær i det iskalde fjellvannet. Appelsinjusen er forresten kjempegod, og billig, og det er vanskelig å unngå drikke flere liter av den hver eneste dag, spør du meg.

På grunn av det kalde vannet som fosser forbi her er luften her litt kjøligere enn ellers i byen. Det er derfor et populært samlingssted. På kvelden blir området ekstra livlig, da mange stopper innom her på vei til eller fra neste punkt på listen.

Den spanske moskeen

Fra tårnet i kashbaen, taket på gjestehuset mitt – og egentlig alle andre steder i Chefchaouen med utsikt, kan man se en hvitmalt bygning på den nærmeste åsen i retning fjellene. Denne bygningen ble bygget av spanjolene på 1920-tallet i tiden nordlige Marokko var under spansk styre. Spanjolene ønsket å godgjøre de skeptiske innbyggerne ved å bygge en moské til dem, men det falt ikke i god jord. Marokkanerne valgte nemlig å boikotte den.

Moskeen ble derimot etter hvert en favoritt hos turistene. Her oppe har man en nydelig utsikt ned mot Chefchaouen, den grønne dalen og fjellene rundt. Selv om solen går ned bak fjellene samles flere titalls mennesker her hver eneste kveld for å avslutte dagen med det samme flotte synet foran seg.

For å komme hit følger man en gammel steinlagt vei ut av Bab El Onsar i øvre del av Chefchaouen. Her passerer man elveområdet Ras Al-Maa, og fortsetter opp forbi kaktus og agaveplanter. Til slutt når man en bro og trappene opp til selve moskeen. Det tar ikke lange tiden, kanskje en halvtime fra kasbahen og det store torget. Det er en liten kafe der oppe, og mange har allerede samlet seg for å se solnedgangen når jeg kommer opp. Dessverre er det litt vel skyet akkurat denne kvelden, men en nydelig stemning likevel.

Praktisk info om Chefchaouen

Byen har omtrent 50,000 innbyggere fordelt på den gamle medinaen og den moderne delen av byen. Det er enkelt å komme seg rundt til fots i medinaen så lenge man ikke har noe imot trapper. Mange steder er det relativt store høydeforskjeller.

På grunn av byens noe avsidesliggende plassering i fjellene nord i landet kan den være litt krevende å komme seg til. Det går for eksempel verken fly eller tog hit. Man er derfor enten avhengig av buss, delt taxi eller leiebil for å finne veien til Marokkos blå perle. De fleste tar turen fra den populære byen Fes. Da tar det omtrent 4-5 timer én vei. Jeg vil derfor sterkt anbefale å legge inn en overnatting i Chefchaouen istedenfor å reise frem og tilbake på én dag, som mange velger å gjøre. Chaouen er liten og absolutt mulig å utforske på noen timer, men det er virkelig verdt å ha muligheten til å utforske stedet om kvelden og tidlig på morgenen også.

Den nærmeste storbyen er havnebyen Tanger, som jeg selv ankom fra. Herfra tar det bare 2-3 timer med buss, delt taxi eller leiebil. Etter to dager i Chefchaouen dro jeg videre til Fes, også denne gang med CTM-buss.

Lurer du på når det er best å besøke Chefchaouen, er svaret vår eller høst. Om sommeren blir det svært varmt, og om vinteren kan det være surt og tåkete her i fjellene.

Språkmessig snakker stadig flere engelsk her, spesielt den yngre garde. Det er også mulig å kommunisere på fransk og spansk i Chefchaouen.

Har du vært i den blå perlen selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å dra?