Cahuita – jungel, strender og dovendyr

Øst på Costa Ricas karibiske side, nesten på grensen til Panama, finner du lille Cahuita. En by med bare 8,000 innbyggere, men sikkert flere millioner dersom man også teller de firbeinte. Her finner man nærhet til vakre strender, regnskog, og haugevis med dovendyr.

Cahuita ligger mellom den større byen Limón i nord og populære Puerto Viejo i sør, og etter fire timer på den varme bussen fra San Jose, kommer jeg fram. Solen skinner og fuktigheten er høy. Likevel velger jeg å vandre langs havet til stedet jeg skal overnatte.

Overnatting på Cabinas Algebra

Cabinas Algebra er en gammel sjokoladeplantasje omgjort til gjestehus av den tyske eieren Andrea og sønnen hennes, Samuel. Der bor de sammen med deres to hunder, Mira og Ruby Tuesday, oppkalt etter sangen til Rolling Stones med samme navn. Samuel forteller meg om stedets bakgrunn mens han følger meg gjennom den frodige hagen til den lille bygningen rommet mitt ligger i. Bygningen viser seg også å inneholde et annet rom, hvor et canadisk par overnatter, og hengekøyer henger utenfor dørene. Jeg ser på de grønne omgivelsene og tenker til meg selv at her jeg kommer jeg til å trives.

Etter en deilig middag bestående av kylling, ris, bønner og kokosmelk, trekker jeg meg tilbake til bygningen jeg bor i, og legger meg i hengekøya. Det blir fort mørkt, og så dukker nymånen opp på himmelen, som en hengekøye av skinnende gull mellom tretoppene. Utslitt av tidsforskjellen og den lange reisen, trekker jeg meg tilbake til rommet, og sovner med en gang.

Plutselig rives jeg ut av søvnen av en intens banking på døra. Klokken viser halv to på natten. Jeg nærmest hopper opp i senga med hjertet i halsen.

– Går det bra med deg der inne, hører jeg en opprørt stemme spørre gjennom vinduet.

Usikker på hvem som spør, svarer jeg forsiktig.

– Ja… Hvordan det?

– Det er jeg og kona mi som bor i naborommet ditt, og vi ble nettopp ranet.

– Hva, ranet? Mens dere sov?

Tusen tanker flyr gjennom hodet mitt. Hvordan kom de seg inn? Har noen vært inne hos meg også uten at jeg har merket det? Er det noen her inne i mørket sammen med meg akkurat nå….?

– Ja, vi er ganske oppskaket. Vi har kontaktet Andrea, og politiet er på vei, men vi ville bare sjekke at du ikke hadde blitt rammet du også.

Neste morgen trosser jeg regnet, og får pratet med både Andrea, og naboene. Tyven(e) hadde kommet seg inn i rommet ved å kutte opp myggnettingen i vinduet ved døren, stikke en pinne inn og klarte dermed åpne låsen. De hadde kommet seg unna med alt av kontanter, kameraet, en av mobiltelefonene og andre verdisaker. Nå må det stakkars paret dra til en av nabobyene for å anmelde saken.

For å komme på litt andre tanker tar Andrea meg etter frokosten med på omvisning rundt i hagen. Hun forteller meg navnene på de ulike trærne og plantene som vokser der.

– Se, der er dovendyret kommet på besøk igjen, forteller Andrea, og peker opp i de store mangotreet.

Lang der oppe i det kratige treet ser jeg jaggu meg en liten hårete bylt som hviler fredelig på en grein. På bakken under, på en liten råtten trestamme spretter plutselig en liten mintgrønn- og svartflekket frosk fram. En giftig dart frosk. Selv om den er kul å se på, er det best å holde seg litt på avstand. Bare en liten mengde av froskens gift er nok til å stoppe et menneskehjerte.

Selv om det har regnet masse siden jeg kom, forteller Andrea at det regner mindre i Cahuita for tiden enn hva det bruker gjøre. Bladene på trærne og buskene har mange steder fått en oransje farge, brent av solen og mangel på fuktighet. Med færre fuktige blader å oppholde seg på, blir det bare færre og færre av de tropiske froskene i Cahuitas hager – og naturen generelt.

Plutselig bryter noen voldsomme brøl gjennom skogen rundt oss. Det høres ut som King Kong på speed, blandet med vrælet til en tyrannosaurus rex eller kanskje en velociraptor. Jeg får bakoversveis, og ser sjokkert bort på Andrea som bryter ut i latter.

– Det er bare brølerapene. For et par år siden hadde vi et cubansk par som gjester her. De hørte disse lydene tidlig en morgen, og ble så skremte at de ikke turte å gå ut av døra før mange timer senere. De trodde det var noen svære beist rett utenfor som lagde lydene, haha.

Om ettermiddagen tar jeg turen til Playa Grande, med hunden Mira hakk i hæl. Sanden her, og på nærliggende Playa Negra, er flere steder nesten helt svart. Stranden er dessuten folketom, og strekker seg så langt øyet kan se. Jeg kaster pinne til Mira, og fryder meg over et lite øyeblikk med opphold i regnværet. Når kvelden nærmer seg begynner store flokker rovfugler trekke hjemover, og gir oss vårt tegn på at det er på tide å komme seg tilbake til Cabinas Algebra.

Nasjonalparken Cahuita

Det er ikke bare i hagen til Andrea man finner områdets firbeinte skapninger. Øst for Cahuita ligger nasjonalparken med samme navn, som har satt området på kartet. Her velter verneverdig regnskog seg helt ned i strandkanten og parken fortsetter under vann hvor korallene holder til. Etter et par dager med heftig regn, tar jeg sjansen til å utforske parken.

Jeg får skyss til inngangen med Andrea og hennes svenske venninne som har bodd i Cahuita i åtte år. Hun spør meg om jeg liker meg i Costa Rica sålangt.

– Mine venner som besøker forteller meg at jeg bor i paradis, forteller hun meg på svensk med et smil rundt munnen.

Det er ingen offisielle inngangspenger til nasjonalparken fra inngangen nærmest byen. De setter likevel stor pris på donasjoner, forteller Andrea, og jeg ender opp med å donere 2000 colones.

Allerede før jeg rekker å legge pengeboken tilbake i sekken, hører jeg lyder fra tretoppene. En gjeng brøleraper hoier og hopper fram og tilbake i trærne over meg. Et par turister står med kameraet rettet oppover og store glis rundt munnen. Jeg lurer på om de har hørt brølene til apene når de virkelig setter i.

Jeg ender opp med å gå til Punta Vargas, forbi odden og enda et stykke til. Timene flyr avsted. Enkelte steder nesten vasser jeg i gjørme etter regnet, andre steder er fine gangbroer i tre satt opp for å gjøre gåingen lettere. Det er en del andre på tur i jungelen også, men de fleste virker å befinne seg på de vakre strendene innenfor parkens grenser. Det er overraskende lett å se dyr, og jeg får nærkontakt med ekorn, blå krabber, tusenvis av firfisler, en «Jesus-øgle» som er så rask at den kan løpe på vannet, forskjellige fugler, vaskebjørner, svære edderkopper, og massevis av luekapusin-aper som enten prøver å stjele lunsjen til folk, eller kaster harde nøtter fra tretoppene ned i hodet på meg (ikke med vilje da… håper jeg).

Det fineste øyeblikket er likevel da et eldre fransk ektepar vinker på meg mens jeg går langs stien, for å vise meg et dovendyr liggende i treet over dem, med en liten dovendyrbaby sovende søtt på magen.

Et besøk hos Tree of Life

Dersom man er uheldig og ikke får øye på dyrelivet i nasjonalparken, finnes det flere muligheter til å se Cahuitas firbeinte innbyggere. Tree of Life er en organisasjon som tar hånd om eksotiske dyr som av en eller annen grunn ikke kan være ute i det fri. Det kan være fordi de har vokst opp som kjæledyr, fordi de har blitt skadet, foreldreløse eller offere for dyresmugling eller lignende. Hos Tree of Life får de bo, beskyttes og behandles til de eventuelt kan slippes ut i det fri. Dyrenes frihet er det store målet, men enkelte av dyrene er så alvorlig skadet at de trenger hjelp til å klare seg resten av livet, som den blinde kinkajouen.

Stedet ligger ikke mange minuttene unna Cabinas Algebra, og med paraplyen over hodet drar jeg innom en formiddag. Stedet åpner for offentligheten bare én gang per dag (men er stengt mandager), og det er kl. 11 for en felles guidet omvisning. Dette gjør at dyrene slipper ha besøkende rundt seg flere timer hver dag, noe som kan gjøre dem unødvendig stresset og forlenge helbredelsesprosessen. Dessuten vil man ikke at de skal bli mer vant til mennesker enn hva som er nødvendig. Patricia Vermeulen er en av grunnleggerne av Tree of Life, og har derfor gode kunnskaper om både dyrene, og stedets formål. Det er hun som skal vise meg og de andre turistene som har møtt opp rundt idag.

Vi får møte apekatter som har vokst opp som kjæledyr fram til eierne ble lei eller redde dem, en liten jaguarundi som heter Shakira, nesebjørner, villgriser, forskjellige typer skilpadder, pappegøyer i alle verdens farger, en påfugl – og ikke minst – flere dovendyrbabyer. Sistnevnte har av ulike årsaker blitt foreldreløse, for eksempel fordi mødrene har blitt drept av høyspentledninger, og vokser nå opp på Tree of Life før de blir store nok til å slippes ut i det fri. Jeg blir fullstendig forelsket i de små fluffy kroppene som henger opp ned på greinene, og strekker seg etter hibiskusblomster.

Visste du at dovendyrene faktisk bare sover rundt ti timer hver dag? Og at de bare går på do en gang i uken? For å gå på do må de ned av trærne, og det er såpass risikabelt for dem at det burde skje så sjeldent som mulig.

Tree of Life er også en slags botanisk hage, med store mengder av Costa Ricas planteliv samlet på ett sted. Her får vi både se pepperbusker, vaniljeplanter og kakaotrær. Stedet produserer sin egen sjokolade fra kakaotrærne på området, og jeg passer på å kjøpe med meg en plate før jeg drar. Stedet virker som en helt annen verden enn besøkssirkuset som foregår på andre redningssenter for dyr i området som f.eks. Jaguar Rescue Center, og det er tydelig at dyrenes velferd settes foran penger og berømmelse.

Cahuita viser seg å være en fin introduksjon til Costa Rica, til tross for hendelsen den første natten. En fin blanding av strender, regnskog og dyreliv i et område som fortsatt ikke er så fryktelig turistifisert.

Litt kort praktisk informasjon

Cahuita er ca. 4 timer unna hovedstaden San Jose med buss. Billetten koster like over 4,000 colones, ca 60 norske kroner. Bussen videre til litt større Puerto Viejo tar bare 30 minutter.

Det koster 8,000 colones å besøke Tree of Life. Omvisningen starter kl. 11, og varer i omtrent 90 minutter. Stedet har stengt et par måneder på våren og høsten, så det kan være lurt å undersøke før man drar. Se mer på nettsidene deres.

Har du besøkt dette området, eller Costa Rica generelt, selv?