Bør man ha dårlig samvittighet av å reise?

En følelse som rammer meg oftere og oftere når jeg reiser, er dårlig samvittighet. Å reise er en egoistisk handling, som både går ut over tilværelsen til de lokale og miljøet på stedene man reiser til. Så, hvorfor fortsetter man?

Det er nok ikke nytt for noen at vi i Norge lever svært privilegerte liv i et av verdens rikeste land. De aller fleste av oss har alt vi trenger, og mer til, og kunne aldri engang forestille oss hvordan det ville være å gå til sengs sulten, sove med alle søskene våre i én seng, mangle fornuftig skotøy og ordentlige klær, ikke ha råd til skole, og ikke minst å måtte jobbe til alle døgnets tider fra en svært ung alder for å kunne overleve.

Likevel er dette realiteten til store deler av verdens befolkning. For ikke snakke om de som ikke engang har rent vann i nærheten, et hjem å bo i eller omgivelser som er rammet av krig eller vold.

Når man reiser til fattigere land, er det ofte slik at man påfører seg skylapper. Enten bevisst eller ubevisst. Man får med seg det meste av hvordan menneskene som bor der har det, men man tvinger seg selv til å ikke la det gå ordentlig inn på seg. Man prøver for alt det er verdt å ta avstand. Skulle man la alle de tragiske menneskeskjebnene gå skikkeig inn på seg, er sjansen der for at man ville fått et sammenbrudd av store dimensjoner.

Men likevel er det jo det som er realiteten.

Store deler av menneskeheten bor og lever under forhold som ingen engang ville ønsket for dyr, og denne realiteten forsvinner ikke selv om vi velger å lukke øynene for det når vi reiser til disse områdene. Ei heller når vi reiser hjem.

Barna jeg traff i Tanzania går fortsatt rundt med tynne bein og fluer i ansiktet, mens mødrene sliter hver dag for å skaffe nok rent vann, også etter at jeg er kommet hjem. Mennene jeg så som sov i veigrøftene i India i fillete klær hver eneste natt fordi de ikke hadde noe annet sted å gå, likeså. Det samme gjelder jentene i Nord-Vietnam, som fortsatt giftes bort i svært ung alder til menn de ikke kjenner og tvinges til å leve et liv de ikke selv ønsker.

Der oppstår rådløsheten, hjelpesløsheten og den dårlige samvittigheten. Følelsen av å som vestlig, hvit turist nærmest masjere inn og ut av livene til disse menneskene, mens man omgjør dem til en «masse» og ikke individer slik som oss selv, med tanker, følelser, drømmer og håp for framtiden. Vi bare kommer, tar bilder, og går – mens de lokale sitter igjen, i en ofte håpløs tilværelse og med en lengsel i øynene etter et bedre liv.

Likevel bruker vi massevis av penger, og utsetter miljøet for store utslipp, bare for å sette oss på flyet til den andre siden av kloden. For å se verden. For å lære og vokse som mennesker. For haugevis av andre egoistiske grunner. Fordi vi har muligheten.

Greit nok at vi har muligheten til å reise fordi vi jobber hardt og sparer til den store gullmedaljen. Men hadde vi kunnet reise som vi gjør, uansett hvor hardt vi jobbet, dersom vi hadde vært født i Laos, Sudan eller Honduras? Sjansen for det er ganske liten. Vi som er født i den kapitalsterke, vestlige verden trakk gulloddet dagen vi ble født. Hadde vi vært født i en annen del av verden, ville tilværelsen vår ganske sikkert sett veldig annerledes ut.

Hjemme klager vi over at bensinprisene er blitt høyere, at melken koster litt mer enn den gjorde i fjor, at strømregningen var større enn forventet, at det er kommet en ny iPhone på markedet og at man trenger enda et par joggesko. «Problemer» som er reelle for oss i den vestlige verden, mens som virker fullstendig meningsløse når man tenker på hva resten av verden har å stri med. Mennesker som er fornøyde bare de har tak over hodet, klær på kroppen og kan spise seg mette fra dag til dag.

Likevel er det vi som klager. Vi er ikke trygge nok. Vi er ikke frie nok. Vi er ikke rike nok. Men hva har vi egentlig å klage over? Hva med de som har ingenting? Klager de? Det vet man ikke, for stemmene deres blir ikke hørt. De forsvinner bak andre ting som er «viktigere».

Det er dessuten ikke bare mennesker som rammes av reisingen vår. Dyr, naturen og miljøet skades også. Verden er så urettferdig, spesielt når man tenker på at konsekvensene for måten vi lever på i vesten rammer de fattigste og minst utviklede nasjonene. Klimaendringer får havet til å stige, som igjen vil utslette hele øynasjoner i Stillehavet. Behovet for palmeolje, storfekjøtt og trevirke ødelegger enorme skogsområder hver eneste dag, som utsletter hele bestander av dyr, fugler og insekter som er avhengige av disse områdene. Som igjen gjør at vi mister andre, fordi alt henger sammen. Søppel skaper store øyer i havet, havner i magene på fisk, fugl og hval, og skyller opp på strender verden over. Tørke skaper ørken av tidligere frodige områder, hus og åkrer flommes over, jordras ødelegger hele landsbyer, dyr dør av varme, sult eller kulde. Barn mister foreldre, foreldre mister barn. Det er nesten for mye å ta inn over seg.

Jeg føler at skylappene mine holder på å falle av. Jeg klarer rett og slett ikke lukke øynene for dette lenger. Det er ikke nok å bare ønske at ting skal endre seg. Man er jo nesten nødt til å bidra til at endringene kan skje.

Men hva kan man gjøre?

Slutte å reise? Donere penger? Jobbe frivillig?

Å slutte å reise er for mange, inkludert meg selv, et vanskelig alternativ å ta til seg. Så egoistiske er vi faktisk blitt. Men på mange måter tror jeg faktisk det å reise også gjør verden litt bedre. Mennesker fra vidt forskjellige steder møter hverandre på kryss av landegrenser. Man lærer fra hverandre, blir mer tolerante og åpne for andre måter å leve livet på. Men skal verden bli bedre av all reisingen, må man nesten reise rett. Nedenfor er pet par forslag på hvordan man kan forsøke å gjøre reisingen noe mer bærekraftig.

Reis, men vær nøye med hvor pengene går

Ikke la pengene gå til store, utenlandske selskap, men heller i lomma til de lokale. Spis hos de lokale, bo hos de lokale, kjøp varer og tjenester hos de lokale. Vit at pengene du bruker går til menneskene rundt deg som har behov for dem. La turismen omgjøres til noe positivt.

Vi velger ofte de billigste destinasjonene nettopp fordi pengene våre når lenger, og gir oss muligheten til å se og gjøre mer. Det billige prisnivået speiler jo direkte hvor fattig landet man besøker faktisk er. Mange av oss ønsker å reise billig, men det burde ikke gjøres til enhver pris. Vi skal jo ikke reise til et sted for å utnytte de som bor der.

Pruting kan for eksempel være en gøy og spennende måte å lære kulturen å kjenne på, men trenger man virkelig å krangle seg ned et par kroner i pris? De par kronene, som for oss ikke utgjør mer enn en bitteliten dråpe i havet, kan utgjøre en stor andel av dagslønnen til selgeren. I Nepal er for eksempel den gjennomsnittlige månedslønnen bare 500 norske kroner. Det er det samme som flere av oss tjener på bare et par timers arbeid eller mindre. I andre land er 500 kroner i månedslønn mye. I f.eks. Burundi i Afrika lever over 80 % av innbyggerne av under 12 kroner daglig.

Sett av litt ekstra penger i reisebudsjettet til å kjøpe fairtradeprodukter, til å gi et par mynter til den gamle mannen i dress som spiller munnspill på gata, til kvinnen i forkle som selger lunsj på et gatehjørne, til taxisjåføren som kjører deg tilbake til hotellet. Gi tilbake til lokalsamfunnene du besøker, og reisen du er på får plutselig en helt annen og dypere mening. Vi skal ikke utforske verden ved å utnytte den, og derfor synes jeg det er viktig at vi alltid gir tilbake i minst like stor grad som vi «tar».

En annen måte å gi tilbake til lokalsamfunnet kan også være å jobbe frivillig. Bare forsikre deg først om at du velger den rette saken å jobbe for. Spesielt i Kambodsja har det vært store oppstander rundt turister som ønsker å jobbe frivillig på barnehjem, til den grad at barn blir tatt fra foreldrene sine for å skape nok tilbud til etterspørselen. Det er ikke greit på noen måte. Gjør et grundig forarbeid, slik at du vet at stedet du skal jobbe for er the real deal.

Reis, men husk også at du kan hjelpe hjemmefra

Når man møter menneskeskjebnene som omtales i dette innlegget, så er det naturlig at man ønsker å hjelpe. Det er likevel ikke alle måter å hjelpe på som er like forsvarlige. Å gi penger til barn som tigger på gata blir for eksempel frarådet. Det kan gjøre en vanskelig situasjon enda verre. Barn tas ut av skolen for å tigge dersom det skaper nok inntekt, og ender opp med å ødelegge barnets liv og framtid mer enn det hjelper.

En fin måte å hjelpe stedene man reiser til økonomisk, er ved å betale for varer og tjenester. En annen måte er ved å gi penger til organisasjoner som fordeler pengene hvor de vet de er nødvendige. På denne måten kan man hjelpe til selv om man befinner seg hjemme. Man kan støtte organisasjoner som hjelper barn få skolegang, som sikrer landsbyer rent vann, som gir helsehjelp og vaksiner til de som trenger det, som skaffer mat til de som mangler det og som fremmer menneskerettigheter. Mulighetene er mange, og før man bestemmer seg for å gi penger, burde man forsikre seg om at pengene man gir går mest mulig uavkortet til de som trenger dem. Det finnes dessverre mange useriøse aktører der ute også.

Selv gir jeg hver måned til UNICEF, og jeg burde nok fått meg fadderbarn også. Man kan ikke hjelpe alle, men man kan i alle fall gjøre litt, og kanskje vil det gjøre en forskjell for de som virkelig trenger det.

Reis, men ta grep for å spare miljøet mest mulig

Økt turisme kan absolutt gå hardt ut over miljøet. Flyreiser står for store mengder av verdens CO2-utslipp. Store besøktstall skaper økt belastning på naturen, større slitasje og erosjon. Søppelmengdene øker, vannmengdene minker og belastningen på stedene turistene besøker, som alt fra kjente utsiktspunkt til verdensarvsteder, er ofte for stor til å hanskes med på en bærekraftig måte. Dyr utnyttes i flere ulike situasjoner med stor etterspørsel fra turismen, som kjøring med hest og vogn i byer og elefantridning i tropiske strøk. Dyreparker med elendige forhold dukker til stadighet opp, og lokale henter verdeverdige dyr ut av jungelen for å la de posere med pengesterke turister som elsker selfies.

På den andre siden skaper økoturisme et større behov for vern og bevaring av dyrearter og landskapsområder, som for eksempel regnskog og korallrev. Dette fører igjen til arbeidsplasser og inntekter fra inngangspenger og guiding, som igjen kan gjøre stedene mer bærekraftige. Forhåpentligvis vil utviklingsland finne det mer lønnsomt å verne landskapsområder som regnskogene, i stedet for å ødelegge dem. Det samme gjelder bevaring av truede dyrearter som fjellgorillaene i Sentral-Afrika og pandaene i Kina, som nå heldigvis er verdt mer levende enn døde.

Andre grep man kan ta er å la være å reise så langt, eller ofte, med fly. Dersom man likevel er «nødt» til det, kan man heller vurdere å bli på destinasjonen lengre i stedet for å farte så mye rundt. Dessuten burde man prøve å velge tog foran fly, så langt det lar seg gjøre, både på lengre og kortere strektninger. Buss foran bil, spesielt dersom man reiser alene. Eller hva med å kanskje dra på sykkelferie, vandreferie eller padle fra øy til øy med kajakk? Uansett hva man velger, så kast aldri søppel i naturen (ta heller med deg en pose og plukk opp søppel du finner på turene dine), kjøp heller rensetabletter foran å kjøpe tonnevis med plastflasker med vann, spar vann fra kranen og unngå at sengetøyet og hånddukene der du overnatter blir vasket hver dag. Dersom vi alle tar små grep, kan det kanskje gjøre en forskjell i lengden.

Reis, men velg reisemål med omhu

En annen ting er at «alle» reiser til de «samme» stedene. Steder som plutselig blir så populære at infrastrukturen på stedet ikke klarer å henge med. Et eksempel er Cinque Terre i Italia, som har blitt så populært å besøke at man har vært nødt til å redusere antallet turister som ankommer. Man burde spre turene sine litt, men på den andre siden er de typiske «turistmaskinene» som for eksempel Kanariøyene og Kreta laget for å takle turister i hopetall – og de små landsbyene i Tadsjikistan og Colombia er ikke det.

Likevel merker jeg store forskjeller på hvordan man blir tatt imot når man reiser. Alt etter hvor populære stedene er å dra til, og hvordan inntrykk de lokale har fått av menneskene som velger å besøke landet deres. Enkelte skyr turister som pesten, andre velkommer dem med åpne armer og hus. Det er derfor veldig viktig at man ter seg på en ordentlig måte når man reiser. At man oppfører seg respektfult, både mot menneskene, kulturen og naturen man besøker. At man oppfører seg som en gjest, og ikke en invaderer. At man setter et godt eksempel for neste reisende, og bidrar til å skape et godt inntrykk.

Når man reiser tar man også enten bevisst eller ubevisst med seg den vestlige kulturen i bagasjen. Dette kan både ha positive og negative konsekvenser for stedene man besøker. Reising gjør at verden blir mindre, både på godt og vondt. Kulturer slettes ut, men levestandarden blir bedre. Sykdommer spres, men økonomien blir rikere. Man får øynene opp for sin egen begrensede tilværelse, men kunnskapen om verden rundt blir større.

Til tross for reisingens negative konsekvenser, håper jeg at de positive løsningene kan veie litt opp. Spesielt i dagens samfunn, hvor folk er så redde for det ukjente. Hadde de reist mer, ville verden virket både mindre og tryggere, og de ville skjønt at selv om mennesker har ulike kulturer betyr det ikke at de er mer farlige eller skumle enn hva man er selv. Globaliseringen som nå foregår er derimot et tegn på at man ønsker å blande seg, at man ønsker å møtes og forstå hverandre. Når man reiser slik bryter man grenser, og skaper større tiltro til andre mennesker og kulturer. Kunnskapen om verden øker, det slås hull på myter og lokale får en bedre forståelse for deres egne menneskerettigheter – nettopp på grunn av våre møter og samtaler.  Dette synes jeg er veldig viktig, spesielt blant skremselspropagandaen vi lever rundt i dag.

Er det i alle fall en ting reising har lært meg, så er det følelsen av takknemmelighet. Jeg er så uendelig takknemmelig for at jeg har, og har oppnådd. Jeg er så takknemmelig fordi jeg har lov til å leve slik jeg gjør, og fordi jeg har disse mulighetene føler jeg nesten at jeg er nødt til å leve litt for de som ikke har så mye også. Reising er ikke en menneskerett, det er et stort privilegium. Det er dessuten vårt ansvar av det blir gjort på en ordentlig måte.

Til tross for de negative konsekvensene, håper jeg i alle fall at vi som reiser med et åpent sinn, bidrar til noe større. Eller er det bare skylappene som får det til å virke slik?

Hva er dine tanker angående dette temaet, og har du forslag på hvordan man kan gjøre reisingen mer bærekraftig?