Ninh Binh er et vakkert landskapsområde i nordlige Vietnam som ofte blir kalt «Halong Bay på land». Selv synes jeg også området minnet meg om både Viñales på Cuba og Yangshuo i Kina. Likevel hadde stedet noe helt for seg selv.

Ninh Binh ligger rundt 100 km sør for Hanoi, men er som en helt annen verden. I motsetning til stedene over, og da ikke minst Halong Bay, ser dette området langt færre turister. Derfor er det et fint sted å trekke seg tilbake i flott natur og få muligheten til å bli bedre kjent med den landlige delen av Vietnam.

Ninh Binh er navnet på både byen du kommer til med toget, og på selve regionen. Byen i seg selv er ikke spesielt spennende, men landsbyen Tam Coc noen kilometer unna, er sentrum for dette vakre, og lett tilgjengelige, landskapet.

Mange drar hit på dagstur fra Hanoi, men selv ønsket jeg å overnatte i regionen for å kunne utforske området i mitt eget tempo.

Tam Coc Rice Fields Resort

Når jeg hadde bestemt meg for å dra til dette området, ble det også fort klart hvor jeg ønsket å bo. Midt ute blant rismarkene, karstfjell og vannliljer ligger overnattingsstedet Tam Coc Rice Fields Resort. Et rolig sted langt fra alt som heter by, stress og bråk. Det hørtes rett og slett ut som et drømmested.

Jeg ankom tidlig på morgenen, etter nattog til Hanoi fra Sapa og morgentog fra Hanoi til Ninh Binh, men bungalowen min stod allerede klar. Den hadde navnet «Lao», noe som passet ganske bra siden neste stopp for meg etter Ninh Binh ville være Laos. Bungalowen var svært stor, hadde to senger og privat bad. Gulvet på badet bestod av naturstein, som gav føttene en deilig massasje når jeg gikk på det.

Etter litt frokost og en titt rundt på den rolige resorten, gjorde jeg meg klar for å utforske området.

På to hjul blant rismarker og templer

Siden stedet ligger litt unna Tam Coc, og ikke minst selve Ninh Binh, er en eller annen form for transportmiddel en nødvendighet her ute. Heldigvis fikk jeg leie sykkel gratis fra overnattingsstedet. Det passet meg ypperlig!

Veiene var smale og flere steder følte jeg at jeg nesten balanserte på kanten av rismarkene med vann som glitret i morgensolen. Flere steder lå rosa vannliljer og fløt. Jeg møtte menn som kjørte store kjerrer trukket av okser, kvinner som syklet med kjeglehatt, og en mann som luftet hunden mens han kjørte moped.

Første stopp denne morgenen ble Bich Dong Pagoda. Dette tempelområdet ble bygget på 1400-tallet, og ligger flott til i fjellsiden. Inngangen er gratis, men jeg betalte 10,000 dong til en eldre herre for å parkere sykkelen trygt. Jeg måtte først over en steinbro og deretter inn gjennom en stor, tradisjonell steinport for å komme inn på området.

Pagodaen består av tre nivåer, Ha, Trung og Thuong. Templene har grotter innenfor portalene sine, og den ene befinner seg ovenfor den andre. Det ble derfor noen trappesteg for å komme seg opp til Thoung lengst opp, gjennom grotter med store statuer, brennende røkelse og flaksende flaggermus.

Jeg fortsatte også videre opp en liten sti til selve toppen av fjellet, men selv om utsikten var fin, levde den ikke helt opp til forventningene. Sikten var dårlig og steinene jeg måtte gå på var spisse og skumle. Jeg fant derfor fort veien ned igjen.

Trapper, drager og en ikonisk utsikt

Deretter var det bare å hoppe på sykkelen igjen, og legge kursen mot Tam Coc. Her stoppet jeg en stund og så på trebåtene, som blir rodd på en helt spesiell måte, gli rundt på vannet. Jeg hadde tenkt meg på båttur selv, men bestemte meg for å utsette den til litt lenger ut på dagen. Derfor forsatte jeg videre til Hang Mua, eller Mua Caves.

Det bød på nok en vakker strekke landskap å sykle gjennom mellom flere fjell, og nysgjerrige vannbøfler som jeg måtte stoppe og snakke til. Jeg passerte flere hus, hvor høner kom trippende ut i veien og jeg fikk et bittelite innblikk i hvordan de lokale i området lever livene sine.

Mua Caves-området var både stort og av den dyrere sorten å komme inn på. Jeg måtte betale 100,000 dong i inngang (egentlig bare 5 dollar, men mye for denne regionen). Navnet betyr den dansende grotten, og det sies at det var hit til grotten ved bunnen av fjellet kongen engang kom for å nyte sang og dans. Men det er ikke lenger grotten man kommer hit for.

Da jeg endelig ankom selve fjellet, ventet 500 trappetrinn med å ta meg opp i høyden. Trinnene var høye, og det var svært tungt å gå opp i den fuktige luften og stekende solen. Jeg skulle nok utsatt denne turen til senere på dagen, men slik ble det ikke. Det ble derfor mange små stopp underveis for å se på utsikten, som ble stadig bedre.

På toppen var det heldigvis litt luft, og et alter til Quan Am, barmhjertighetens gudinne. Utsikten strakte seg langt i alle retninger. Til karstfjelltoppene rundt, endeløse rismarker og de små båtene som rodde rundt på Ngo Dong-elven.

– The best view in Vietnam, som billettfyren så entusiastisk hadde sagt.

Selve toppen på fjellet var enda et par meter lenger opp, hvor en svært lang drage stod og holdt vakt. Dragen er et hellig dyr i Vietnam, som symboliserer fremgang og makt. Den bringer også regn, noe som alltid har vært svært viktig for jordbruket i dette området.

Kvinner som ror med beina

Tilbake i Tam Coc stoppet jeg og fant meg en liten restaurant ved elven hvor jeg satte meg ned. Her bestilte jeg nudler, våruller og mangosmoothie – og endte opp med mat nok til å mette sikkert tre-fire personer til, før jeg var klar for båttur.

Det var ikke spesielt billig å leie en hel båt for seg selv, men jeg var heldig. Vietnamesiske Bùi kom bort til meg og spurte om jeg hadde lyst til å dele båt med henne. Dermed fikk jeg hyggelig selskap, og sparte 100,000 dong i samme slengen.

De fleste turistene som kommer til dette området drar på denne båtturen, så elven kan være noe hektisk på formiddagen. Nå var det derimot få båter igjen ute på vannet, og atmosfæren var rolig og behagelig. Vi gled overraskende fort gjennom vannet, ved hjelp av den sterke kvinnen som rodde båten – med beina sine!

Karstfjellene dominerte ovenfor elven på begge sider, og av og til måtte vi gjennom små og store grotter. Et par ganger trodde jeg at det ble for smalt, at vi aldri kom til å komme oss gjennom, men det gikk selvfølgelig helt fint. Dette hadde roeren gjort før.

Vi passerte lokale som ville selge oss alt fra brus til blomster, og et brudepar som holdt på å bli fotografert. Lyset var glødende mens solen var på vei ned, og fikk landskapet rundt oss til å se ut som det stod i brann.

Etterpå var det bare å takke for turen til Bùi og roeren, finne veien tilbake til sykkelen og Tam Coc Rice Fields Resort – og den trivelige bungalowen min – før mørket omhyllet meg fullstendig.

Ninh Binh-regionen viste seg å være et nydelig sted som absolutt var verdt avstikkeren fra Hanoi. Jeg skulle bare ønske jeg hadde hatt én eller to dager ekstra, for å se alt området har å by på. Neste gang, kanskje?

Informasjon om Ninh Binh

Toget jeg tok fra Hanoi til Ninh Binh gikk kl. 6 og kostet 70,000 dong for soft seat (som i grunn ikke var spesielt soft). Framme 08.20. Tilbake til Hanoi tok jeg bussen, som var enda rimeligere, men en del tregere (den skulle ta ca. 2 timer den også, men stoppet ca. overalt så det tok nærmere tre timer). Bussene går fra/til den sørlige bussterminalen i Hanoi (Giap Bat).

Taxi til fra Ninh Binh sentrum til Tam Coc Rice Fields Resort kostet litt over 100,000 dong (ca. 8 km unna).

Siden området er flatt var det enkelt og greit å komme seg rundt på sykkel. Et annet alternativ er å leie moped, noe som går en del raskere. Det finnes også muligheter for å melde seg på en dagstur med transport og guide, eller å leie en taxi for dagen.

Flere innlegg fra spennende Vietnam finner du her:

• Rundt det gamle kvartalet i Hanoi
• På båttur i Halong Bay
• Til fots mellom rismarker og landsbyer i Sapa

Har du besøkt Vietnam? Hvilke områder av landet lite du deg best i?