Blant hester, fjell og tobakk i Viñales

Når vi nærmer oss Viñales, er det flere hester enn biler på veiene. Joda, et par biler her og der, men flest kjerrer og lastebiler med folk på lasteplanet. Landskapet forandrer seg og blir frodigere i det vi stadig kjører oppover på den svingete veien. Av og til må bussen bråbremse for å ikke kjøre oss selv eller møtende trafikk i grøfta.

Stedet jeg er på vei mot, Viñales, er en landsby med omtrent 10,000 innbyggere som ligger i en dal et par timers kjøring vestover fra Havanna. Dalen er kjent for sine spesielle fjellformasjoner som reiser seg fra den frodige dalbunnen, og gir stedet et veldig spesielt utseende. Disse kalksteinsklippene kalles mogotes, og er i tillegg til å være en fjellklatrers drøm, uthullet med utallige grotter i forskjellige størrelser. Dessuten dyrkes det tobakk her i den frodige jorden, masse tobakk.

Elisa står og venter på meg da bussen stopper ved kirken i den lille, men fargerike landsbyen. «RENATA» står det på skiltet med noruega i parantes, i tilfelle det skulle være noen tvil. Istedet for å gå til casa particular’en jeg fikk beskjed i Havanna at jeg skulle bo, går vi til hennes foreldres hus. Det var jo plutselig fullt på det opprinnelige. Slik er det på Cuba, har jeg nå lært. Huset er fargerikt og velstelt, faren Macuto er advokat og Elisa bor fortsatt hjemme med sin mann og sønnen Marco, steller huset og ordner med rommet de leier ut til den stadig større turiststrømmen til landsbyen.

– Elisa er sjefen for bedriften, men jeg er sjefen i huset, ler Macuto.

I motsetning til bestemoren, er moren Mercy sjeldent hjemme. Jeg tør ikke ta meg friheten til å spørre om hun kanskje ikke bor der lenger. Jeg setter meg i en av gyngestolene og ser livet i Viñales utfolde seg. Aldri har jeg sett flere gyngestoler enn rundt i Viñales, og det er herlig. Det understreker virkelig den rolige atmosfæren som råder her. Hønene tasser til stadighet utenfor og napper i den tørre jorda. Like ved huset ligger en baseballstadion hvor barna spiller nærmest dagen lang, til den eldre generasjonens store fryd. For dersom du ikke visste det, er baseball ekstremt populært på Cuba.

– Jeg er hva man kaller en småskalaadvokat, sier Macuto. Jeg jobber med de mindre sakene, mindre alvorlige. Skilsmisser og sånn. Her i Viñales har vi ikke store saker. Vi har ingen våpen eller dop. Bare rom og tobakk, ler han, før han legger til;

– Ja, kanskje du vil ha litt? Selvfølgelig skal du ha litt!

Neste morgen blir jeg, etter å ha blitt vekket av tusen haner og en voldsomt stor frokost, hentet på hesteryggen av Roberto. Sammen skal vi bruke morgenen til å utforske den spennende naturen i Viñales-dalen.

Hesten han har med til meg heter Negro, og er en mørk vallak. Trygt leder han meg framover langs den støvete, røde landeveien. Roberto snakker lite engelsk, så kommunikasjon går for det meste på å peke ut ting i naturen rundt oss, og uttale det på spansk. Vi passerer den ene og den andre gården, med grønne åkerlapper fulle av tobakksplanter.

– Tabaco, sier Roberto og peker utover. Todo es tabaco!

Vi ender så opp ved en liten tobakksfarm. Nå til dags er det bøndene her som gror tobakken, høster den og tørker den. Deretter blir den sent til tobakksfabrikker i Havanna hvor sigarene blir rullet sammen og lagt ut for salg. Likevel ruller bøndene her ofte noen sigarer til seg selv, og som de ønsker å selge til turister for å tjene litt ekstra.

Etter å ha fått en gratis «smaksprøve», klarer jeg å overbevise tobakksbonden om at jeg ikke trenger ti-tyve sigarer, men bare et par stykker for nå. Deretter stiller jeg meg opp med en av sigarene og prøver å se kul ut. Tror ikke helt jeg lykkes.

Mens jeg sitter og stryker på en liten grisunge som har lagt seg ned foran beina mine (en skikkelig kosegris), hører jeg en rekke hanegal bak meg. Bak buskaset ser jeg det står sikkert ti forskjellige haner med nappet buk og det ene beinet fastbundet. Hanekamp er strengt forbudt på Cuba, likevel er det nettopp det hanene skal brukes til i følge bonden. Gården befinner seg tross alt temmelig avsides til.

– Det er en fin måte å tjene penger på her ute, sier bonden på gebrokkent engelsk. Noe må vi jo ha til å underholde oss med.

Jeg kjenner jeg blir litt kvalm. Slik dyreplageri har jeg ingenting til overs for. Heldigvis er det tid for oss å ri videre.

Vi passerer andre turister på ridetur, enkelte som har våget seg ut på disse gjørmete og hullete veiene på sykkel, og geiter som går og gresser langs åkerkantene. Et par bønder går bak sitt oksetospann, og pløyer åkerlappene sine. Andre får hjelp av oksene til å frakte bort tobakk som skal henges inne i låvene og tørkes. Her går livet sin stadige rundgang, og det er fascinerende hvordan alt gjøres på gammelmåten. Her i Viñales er det lite hjelp å få fra traktorer og maskiner. På Cuba er slik en nærmest uoppnåelig luksus.

Etter noen timer i en behagelig gangfart gjennom dette vakre landskapet nærmer vi oss igjen landsbyen. Grotten, som egentlig var målet for rideturen, så jeg ingenting av, men det gjorde ikke noe. De timene jeg tilbrakte i salen her i dalen var fine uansett.

I tillegg til ridetur, blir det også en tur rundt i dalen på sykkelen. Jeg har veldig lyst å se utsikten ut over dalen, og får beskjed av Elisa om at den vakreste utsikten er fra hotellet oppe på åskanten ned mot byen Pinar del Rio. Sykkelturen opp dit er tung, og i stedet for at bilene tar hensyn til meg på to hjul, henger de ut vinduene og roper «Hola!» og har ingen oversikt hvor de selv kjører på den svingete veien. Prioriteringer vet dere.

Utsikten er uansett fullstendig verdt det, men på nedoverturen tar jeg sykkelen med meg utenfor autovernet og går mesteparten av veien.

Det andre sykkelturmålet mitt er det gigantiske klippemaleriet Mural de la Prehistoria. Det befinner seg ca. 4 km vest for landsbyen, er hele 120 meter langt og nesten like høyt. Maleriet skal vise jordens evolusjon og inkluderer både gigantiske snegler, mennesker, dinosaurer og sjømonster i en merkelig psykedelisk blanding.

Her blir jeg også vitne til en superveldig interessant samtale mellom to eldre danske par. «Vil dere ha en slik piña colada?» spør den ene mannen de tre andre. «Piña, hva er piña?» undrer den ene damen. «Det er pinjekjerner» svarer den andre mannen bastant. «Nei! Man drikker jo ikke pinjekjerner. Det er… det er sånne…» sier den første mannen. «Pinjekjerner!» legger den andre mannen til. «NEEI»! bryter den første mannen høylytt inn, og så beveger de seg utenfor hørselsfeltet mitt. Hva de endelig kom fram til er jeg i grunn veldig spent på. Samtalen var nesten like psykedelisk som klippemaleriet.

All aktiviteten i Viñales skaper en god apetitt. Og det er bra for hver kveld serverer Elisa meg noen heftige middager. Jeg skjønner ikke hvorfor hun antar at jeg spiser for to. Redd for å gi henne og bestemoren inntrykket av at jeg ikke liker maten, presser jeg i meg det jeg bare klarer og takker så meget for det de har å dele med meg. Det fører til at måltidene også hver dag bare blir større og større… Her i familien virker det ikke som matmangel er noe problem. Heldigvis.

Noen sier Viñales er det nærmeste du kommer det «ekte» Cuba. For min del synes jeg alt jeg så av Cuba virket temmelig ekte, men jeg skjønner hva de mener. Stemningen er avslappet, det er null stress, gamle biler står parkert blant fargerike hus. Nærmest alle mennene man ser røyker sigarer og går med hatt på hodet. Hønene går fortsatt fritt i gatene og jorda dyrkes på tradisjonelt vis. I motsetning til i byene har man plass utenfor hjemmene sine og muligheten til å dyrke det man trenger. Det er akkurat slik fleste kanskje ser for seg at livet på landsbygda i Cuba ser ut.

Til tross for en økende turiststrøm, og at nærmest hvert eneste hus i landsbyen i dag er blitt et casa particulares, har i alle fall Viñales holdt seg tilnærmet slik det «alltid» har vært. Rått, vakkert og ekte.

…Og fullt av hester, fjell og tobakk – og ikke minst gyngestoler.