Bilferie i Montenegro

Jeg har tidligere nevnt at Montenegro er ett av favorittlandene mine. Det bittelille landet, faktisk et av de minste i Europa, har liksom alt. Fjell og fjorder, elvedaler, små fiskelandsbyer, borger på fjelltopper, frodige skoger, innsjøer, våtmarksområder, verdens nest lengste elvekløft (canyon), kirker inne i fjellet, nydelig mat og trivelige mennesker.

Montenegro betyr «svart fjell» og landet er noe mindre enn Telemark i størrelse. Landets historie er fargerik og turbulent. Montenegro har vært en del av kongeriket Serbia, egen fyrstestat, en del av staten Venezia, i kamp mot de osmanske, erklært kongerike, tatt under Serbia igjen og ble så en del av Jugoslavia. Det var ikke før i 2006 at Montenegro igjen kunne kalle seg en egen stat.

Vi ankom landet ganske sent på kvelden etter å ha forlatt Bosnia. Natten ble tilbrakt på Hotel Galia like utenfor Kotor, et lite pensjonat drevet av familien Cetkovic. Sjeldent man treffer på så gjestfrie mennesker. Selv om vi kom fram sent på kvelden og mannen i familien allerede hadde stengt kjøkkenet og kommet seg i pysjamasen – stelte han i stand varme smørbrød til oss så vi skulle slippe å dra inn til Kotor (hvor alt sikkert var stengt uansett).

Neste morgen stod vi tidlig opp og kom oss i bilen. Vi kjørte sørover langs kysten, og kjørte rett forbi den populære turistbyen Budva – store turistfolkemengder ville vi ikke oppi i dag. Første stopp ble derfor Sveti Stefan. Denne idylliske lille øyen som er bundet fast til fastlandet med en lang strand og en oppmurt gangvei, var tidligere en liten fiskelandsby. Nå er den privateid og i husene hvor de gamle fiskerne engang bodde er det nå hotellrom. Man får ikke engang komme inn på øya dersom man ikke er hotellgjest. Men det er jo greit, det er jo bedre å ha utsikt til noe så pent i stedet for utsikt fra det.

Fra Stefan kjørte vi opp en laaang svingete fjellvei i 20 km/h på grunn av en meget treg lastebil som var umulig å komme seg forbi. Fabelaktig utsikt over Montenegrokysten da! Omsider kom vi oss opp og så helt ned til hovedstaten Podgorica og innsjøen Skadar. Vi stoppet på en liten søt restaurant i fjellene som bare hadde meny på montenegrinsk, og jeg fikk en hel fersk elvefisk bare til meg selv! De to eldre mennene ved nabobordet fikk seg derimot en god latter da jeg prøvde å renske den for bein..

Veien tok oss så nedover helt til den lille byen Virpazar, som ligger ved Skadarinnsjøen som Montenegro og Albania deler mellom seg. Nydelig område! Stille og rolig var det der, og man hadde muligheten til å dra på båttur på innsjøen. Men det hadde vi dessverre ikke tid til.

I stedet tok vi av og begynte å kjøre opp verdens smaleste fjellvei langs grønne frodige fjell, for å komme oss til den avsideliggende byen Rijeka Crnojevica med sin fine lille bro.

Denne historiske lille byen med bare 300 innbyggere lå engang midt i den gamle handelsruten gjennom Montenegro. Her føltes det ut som at vi var utenomjordiske når vi gikk rundt. Alle stirret, gutter stoppet i bilene sine flere ganger og tilbydde oss skyss (where to?), kyrne gikk løse i gatene, byens gamle damer satt på broen og pratet og en gjeter slapp sauene sine ut i gata for å gjete de hjem for kvelden. Vi gikk rundt på de ujevne brosteinene og tenkte at dette stedet føltes virkelig ut som det «ekte» Montenegro.

Deretter kjørte vi litt videre på miniveiene langs denne vakre elven, hvor vi stoppet og hørte på tusen frosker som kvekket i kor. Utsikten ut over de grønne fjellene var virkelig spektakulær.

Så gikk veien fra den gamle hovedstaten og fjellbyen Cetinje ned mot Kotor, på en vei som på alle måter kan måle seg med Trollstigen, og om ikke enda værre! Utsikten fra toppen var flott som dere kan se under, hvor man ser ut over hele Kotorfjorden og kanskje helt til Kroatia om det hadde vært lyst og klart. 25 hårnålssvinger telte vi fra toppen og ned. Greit å kjøre ned der på kvelden uten så mye møtende trafikk.

Dagen avsluttet vi på balkongen med et glass vin.

Neste dag dro vi innom flotte Kotor som jeg har skrevet om tidligere, og Perast som også ligger langs Kotorbukten, og fortjener et eget innlegg.

Vi forlot landet ved å kjøre til Dubrovnik i Kroatia, bare et par timer unna. Man har valget mellom å kjøre langs hele fjorden på vei nordover, eller å ta fergen over det lille stredet ved fjordens inngang.

Å kjøre i Montenegro er temmelig enkelt. Veiene er ofte smale, men de er heller ikke fulle av andre biler – i alle fall ikke på våren (som da vi var der i juni). Bil-leie og bensin er også billig, og grenseovergangene mellom landene (i alle fall Bosnia, Kroatia og Montenegro) er enkle og raske. Det var nesten så vidt de så på passene våre før de sendte oss videre med et stort smil. Selv om landet er lite er det mye å se, og avstandene som kanskje ser store ut på kartet – er ikke så store likevel.