Berat – den hvite byen med de tusen vinduene

Da jeg hadde bestilt reisen til Albania var det Gjirokaster jeg gledet meg mest til, Berat skulle i grunn bare bli «nok et sted» på veien mot Makedonia. Hvor feil kunne jeg ta? Veldig. Berat er en av de vakreste og mest spesielle byene jeg har besøkt.

Jeg ankom Berat etter 3-4 timer i en stappfull furgon sammen med de tre britene jeg traff i Gjirokaster og et x antall lokale. Det viste seg igjen at vi alle skulle bo på samme sted. Hva er oddsen? Ganske stor i grunn viste det seg etter at vi møtte gjestehuseieren Nasho som pekte rundt seg da han fulgte oss dit vi skulle bo, «This is my hotel, that is my hotel, that one is also my hotel», med et stort glis rundt munnen. Jeg endte opp med et kjempetrivelig lite rom med flott utsikt og frodige sitrustrær rundt meg på alle kanter. I hjørnet i den lille innerhagen var det også et bur med prydduer, som Nasho sa han brukte slippe ut en gang per dag. En dag kom jeg dit og fant burdøren åpen, men alle unntatt en satt fortsatt inne i kassene sine, klukket og så rart på meg. Hjemmekjære skapninger, I guess.

I likhet med Gjirokaster står Berat på UNESCOs verdensarvliste. Grunnen til dette er den spesielle monumentale osmanske arkitekturen som ikke er bevart andre steder. Byene har derfor en del likheter, men er likevel ganske ulike. Berat eller Berati, betyr «den hvite byen», og dens historie strekker seg bakover 2,500 år. Den består av flere nabolag. Det gamle kristne nabolaget er Gorica, og det gamle muslimske nabolaget er Mangalem, og de skilles fra hverandre av Osumelven. Berat kalles byen med de tusen vinduer, og når man står i den gamle kristne delen av byen, Gorica, og ser over elven mot Mangalemi vises akkurat dette veldig godt. Det ser ut som en stor masse av hvite, tradisjonelle bygninger som strekker seg opp mot toppen av høyden bak dem. Hundrevis, ja, kanskje tusenvis av symmetriske vinduer lyser mot meg. Jeg skjønner i alle fall hvorfor de valgte å sette inn så mange vinduer i husene sine – hvem ønsker vel å gå glipp av slike vakre omgivelser?

Mens jeg stod og så på herligheten fra broen over elva, hørte jeg plutselig plaskning under meg. Da jeg tittet over kanten så jeg en hel flokk med sauer komme vassende over elven på rad og rekke, med gjeteren løpende mot meg i full fart, over broen, og ned på andre siden for å ta imot dyrene sine.

På toppen av høyden som dominerer over byen ligger det en gammel borg – et citadell. Man ser den nesten ikke fra sentrum, og det er vanskelig å skjønne hvor stor den egentlig er. Det albanske flagget som veiver der oppe hinter derimot til at det befinner seg liv der. Det bor fortsatt mennesker der oppe, faktisk så mange som rundt 350 familier. Veien opp gikk på glatt brostein, og det var biler som sklei og flakset i alle retninger. Etter 15 minutter var jeg svett som fy, men endelig oppe. Borgen og husene på innsiden var utrolig godt bevarte! Det var nesten som å trø inn i en annen tidsalder. Langs husveggene hang det strikkede duker og klær de lokale konene ønsket å selge. En rampete, artig hund som noen lokale kalte «Mini» ble min kompis og fulgte meg som en lojal, gammel venn. Jeg så et brudepar med følge som ble fotograferte, men ingen andre turister. Jeg vandret forbi ruinene av Albanias eldste moské, før jeg til slutt endte opp ved borgens ende og kunne nyte den nydelige utsikten ned mot byen, fjellene og resten av dalen.

Står man på toppen av borgen eller nede ved elven kan man se det spesielle fjellet Shpiragu, hvor ordet «NEVER» tydelig vises i fjellsiden. For mange år siden stod det «ENVER» der, fornavnet til kommunistlederen Enver Hoxha, men den tiden er forbi – og bokstavene er siden den gang blitt stokket om.

Det vakre landskapet jeg så strekke seg utover mot horisonten fra toppen av borgen fristet veldig, så neste dag bestemte jeg meg for å prøve å utforske landsbygda litt. Jeg trengte i grunn ikke gå mange meterne før jeg var utenfor den lille byens grenser, og plutselig var bygninger, brostein og nysgjerrige katter byttet ut med grus, oliventrær og skilpadder. Og hundretusenvis av geiter og sauer! Og dermed også bjelleklang. Enkelte skolebarn som syntes det var fryktelig gøy å treffe på en halvblond, sær jente midt i ødemarka og ropte «hello» i ett sett og forsøkte ta bilde med en gammel mobiltelefon. Tror ikke de fikk blinkskuddet de håpet på akkurat, haha.

På vei inn i byen igjen kom jeg inn i et helt annet nabolag. Et som kanskje ikke var like vant til å se turister trø gjennom de små, smale gatene. Alle enten stoppet og stirret på meg, eller snudde seg når de passerte. En kvinne kom bort til meg og startet å prate, men jeg skjønner jo ikke albansk så det var ikke så enkelt å forstå. De virket dog alle hyggelige. Høner spratt over gaten så ofte at jeg nesten tråkket på flere av dem. Det hadde nok ikke tatt seg så godt ut…

Etter hvert kom jeg fram til et eldre ektepar som satt i hver sin stol på hver side av eiendommen. Hun satt med strikketøyet i fanget, og med tråden hengende bak nakken. Han med stokken i hånda, og så nysgjerrig på meg. Jeg smilte og gikk bort for å si hei, og spørre om jeg kunne ta et bilde. Den gamle kona lo, klappet seg på knærne og virket forfjamset. Deretter rettet hun på seg, la strikketøyet fra seg og drog strikkajakken over skuldrene – og nikket så for å gi sitt klarsignal. Hun satt rak i ryggen og så alvorlig på meg, akkurat slik hun kanskje har sett bilder av sine forfedre posere foran kamera. Da hun fikk se bildet ble hun så glad og beæret at hun kysset meg på armen, og signaliserte til en ung kvinne som passerte at hun skulle komme bort og fungere som tolk. Dessuten ba hun henne hente noe inne i huset, og kom tilbake med en liten sjokolade som den eldre konen gav meg mens hun lo og nikket med hodet. Ektemannen takket også så fint etter jeg hadde tatt hans bilde, og jeg ytret mange «faliminderid» (takk) så godt jeg kunne uttale dem, og vinket da jeg måtte gå videre. De var så utrolig snille og søte at det gikk en stund før jeg klarte å slutte å smile for meg selv.

Vel tilbake i de trange smugene i Mangalem blir jeg oppsøkt av en ung jente, som tar meg med til en dør til en av husene hvor bestemoren hennes står å selger hjemmelaget syltetøy. Jeg kunne dessverre ikke ta noe med meg siden jeg bare reiste med håndbagasje og glassene var for store. «Er du sulten? Jeg har et annet sted å vise deg» sa jenta, som introduserte seg selv som Patricia, og tok meg med til et hus litt lenger bort i gaten, og vi gikk gjennom porten til bakhagen. Det var et lite spisested som familien hennes hadde startet for å servere hjemmelaget, tradisjonell mat. Faren hennes Eli laget maten, men kunne ikke engelsk, så hun fungerte som tolk, og jeg forstod i tillegg en del av det han sa når han snakket italiensk. Det lille stedet hadde bare et par bord, og da jeg spurte om de hadde et navn smilte Patricia og sa «Eden. Like in the garden of Eden. It’s fitting, right?» Sa hun og nikket mot den frodige lille hagen. Etter et glass med hjemmelaget raki var jeg nødt til å komme meg videre.

Jeg hadde avtalt å spise middag med britene på restauranten Wildorf. Sikkert en av de dyreste i byen, selv om regningen nok en gang kom på rundt 60-70 norske kroner. Maten var god, men jeg tror jeg heller kunne tenkt meg å spise på en av de mer avslappede og tradisjonelle stedene i byen.

Må si jeg digger byer hvor de vanligste lydene bare består av disse: bjeffing, klukking fra hønene, breking fra sauene og geitene, mild barnegråt, kirkeklokker og bønnerop fra moskéene om hverandre og bildekk på brostein. Det er så avslappende å herlig. Godt å ikke ha spesifikke attraksjoner på timeplanen, og at man dermed heller bare kan la tilfeldighetene føre seg rundt på stedet man befinner seg.

Jeg likte Berat utrolig godt, og kan varmt anbefale byen videre til andre som er interesserte i historie, kultur, mennesker og vakre landskap.