Flyturen med AirAsia fra Bangkok gikk veldig bra, og hurtig! Plutselig var vi på landjorden, kom oss ut av flyet og inn i landet via immigrasjonen.
Jeg bestilte meg taxi for å komme meg fortest mulig til togstasjonen i Yangon, hvor jeg hadde lest man kunne få tak i bussbilletter, og ble møtt av en mann i longyi (tradisjonelt skjørt både menn og kvinner bærer her til lands), som førte meg ut til drosjen. Det var en utrolig eksotisk følelse som slo meg da jeg kom ut i sollyset og så de grønne palmene vaie over meg. Det var som om man hadde fått en ny sjanse til å gå tilbake i tid og oppleve den fjerne østen slik den engang var…
På vei inn til byen passerte vi mektige Shwedagon Pagoda, og jeg visste at jeg bare MÅTTE dit før bussen eventuelt skulle gå. Etter litt surring, fant vi fram til små reiselivsboder hvor man kunne kjøpte billetter. Heldigvis var det ledig buss samme kveld til Bagan, og jeg fikk til og med reise med JJ Express som sies å være ett av de bedre selskapene.
Deretter hadde jeg noen timer til overs, og etter litt vandring rundt togstasjonsområdet – hoppet jeg i en taxi til Shwedagon. Svimlende 9 kroner betalte jeg for den 10 min lange turen.
Dette stedet blew me away! Så utrolig vakkert!
Det er vanskelig å skulle unngå dette stedet ved et besøk til Myanmar. Swhedagon Pagoda er faktisk det helligste buddhistiske stedet i hele Myanmar. Stupaen i midten skal være 2,500 år gammel, 99 meter høy, forgylt med ekte gull og edelstener og inneholde Buddhas hårstrå og andre hellige relikvier. Toppen på stupaen skal ha hele 5000 diamanter på seg, hvor den største på toppen er hele 72 karat! Helt vanvittig.
En eldre kar som het Thimo oppsøkte meg og spurte om han kunne vise meg rundt, og det takket jeg ja til. Lurt å ha en lommekjent til å vise seg rundt, som vet hvor alt befinner seg og som kan historiene bak de forskjellige monumentene. Stedet er ganske overveldende å takle alene! Spesielt når man har begrenset med tid.
Deretter dro jeg tilbake til togstasjonen for å vente på skyssen til busstasjonen. Jeg satte meg i solen for å endelig kjenne den på huden etter en lang mørketid hjemme, og nesten hvert eneste menneske som gikk forbi stoppet opp og ba meg sette meg i skyggen, haha. Jeg prøvde å fortelle at jeg likte solen, men da lo de bare og ristet på hodet. En tilfeldig mann kom til og med bærende på en stol til meg, så jeg skulle slippe å sitte på fortauskanten.
Alle jeg har møtt til nå har vært utrolig hyggelige og trivelige mennesker. De som kan hjelpe meg med ett eller annet, gjør virkelig alt de kan for å gjøre nettopp det. Man blir behandlet som en konge!
Turen til busstasjonen var som en berg og dalbane på fire hjul! Vi satt på lasteplanet en hel gjeng, men tusen kofferter, sekker og esker – de fleste lokale, men ei fransk jente og en amerikansk lærer i tillegg til meg som var utenlandske. Gøy! Men det tok litt på å sitte slik i over en time.
Hadde hørt rykter om busstasjonen og de viste seg å være sanne. Den var HUGE, og fullstendig uoversiktelig. Heldigvis hadde vi skyss som fraktet oss direkte til de bussene vi skulle på. En utrolig spennende kaotisk røre.
Jeg fikk meg litt fried rice med kylling på et lite spisested til den nette sum av 12 kroner.
Bussen var komfortabel den! 3 seter i bredden, og vi fikk utdelt både vann og pledd. Avreise var klokken 20, og vi var fremme rundt kl 5.30 neste morgen.
Spennende, og litt hektisk, første dag i Myanmar!
Haha, og noe annet som var litt gøy var hvordan mange av de lokale måler deg opp og ned med blikket av nysgjerrighet. Mange går forbi og måper, og selv om enkelte stirrer meg i senk med skeptiske øyne lyser de opp når jeg smiler og sier «mingalaba» til dem. På Shwedagon kom det en svær guttegjeng knisende bort til meg og spurte om de kunne ta bilde med meg. HAHAHA. Med meg liksom! Spesielt å leke kjendis..
