Alpelandsbyen Hallstatt

Enkelte steder har en tendens til å se så vakre ut på bilder at man nesten ikke tror de kan være ekte. Hallstatt i Østerrike er et slik sted. Når jeg endelig kom meg dit og fikk se stedet på ekte måtte jeg bare klype meg i armen. Hvordan kan et sted som dette faktisk være enda vakrere i virkeligheten?

Værmeldingen var ganske pessimistisk, men dette var den eneste tilgjengelige dagen jeg hadde til å besøke Hallstatt. Finværet dagen før hadde jeg prioritert til å bli bedre kjent med de vakre fjellene rundt Salzburg, i Werfen. Jeg søkte opp bilder av Hallstatt på internett, bare for å forsikre meg om at stedet ville være verdt å besøke i regnvær også. Sånn for sikkerhetsskyld. Og joda, regn eller sol, byen så like vakker ut på bildene.

Da var det avgjort. Jeg nærmest løp til busstasjonen i Salzburg for å rekke bussen som skulle ta meg til Bad Ischl. Utsikten underveis var overraskende flott, helt til jeg kom på at jeg befant meg i Østerrikes alper, og at nærmest alle stedene her så ut som noe fra et eventyr. I Bad Ischl byttet jeg fra buss til tog, og ble mer og mer spent på om den nærmest fullstendig blå himmelen (som var det stikk motsatte av hva værmeldingen hadde meldt) ville holde seg blå.

Toget svinget seg mellom bratte fjell og stille innsjøer, og plutselig hørte jeg over høytalerne at Hallstatt var neste stopp. Togstoppet i Hallstatt er derimot ikke i Hallstatt i det hele tatt. Selve landsbyen ligger på den andre siden av Hallstättersee – et stort vann. Husene virker knøttsmå der de sprer seg ut fra kirkebygningen i sentrum under det høye fjellet. Heldigvis slapp vi svømme over, for det stod en liten skyssbåt og ventet på oss.

Og ja, himmelen var fortsatt tilnærmet blå!

Hallstatt regnes å være den eldste fremdeles bebodde landsbyen i hele Europa. Allerede for 7,000 år siden begynte mennesker å bosette seg i disse områdene for å hente salt ut av fjellene. Det gjøres fortsatt forhistoriske funn i disse saltgruvene, som regnes som verdens eldste. Stedet og dets arkeologiske rikdom har til og med gitt navn til en egen tidsepoke i europeisk bronsealder som kalles Hallstattkulturen. Hallstatt er med andre ord en liten by med en stor historie.

Skikkelig fornøyd gikk jeg av båten i selve Hallstatt og fikk nesten vondt i tennene av å se på de flotte omgivelsene. Snakker om et sukkersøtt syn! Stedet var dessuten knøttlite. Jeg hadde av en eller annen grunn trodd Hallstatt skulle være større. Men det bor tross alt bare i underkant av 1,000 mennesker i landsbyen. Jeg gikk først til høyre, blant fargerike trebygninger, og kom til slutt til utsiktspunktet hvor de mest kjente bildene av stedet er tatt. Deretter vandret jeg litt videre, før jeg snudde, gikk opp til kirken og så på utsikten derfra og gikk ned til torget. Jeg hadde sett for meg at det skulle være spekkfullt med folk, men heldigvis virket det som jeg hadde ankommet før den store turistsesongen.

Jeg passerte flere majestetiske svaner som lå og fløt i vannet på vei mot den nyere delen av landsbyen. Her var det mer liv, og i enden av veien stod flere turistbusser parkert. Jeg kjøpte meg noe å drikke og satte meg ved vannkanten. Nå lå ikke landsbyen badet i sol lenger. Skyene hadde meldt sitt inntog.

Jeg tok beina fatt igjen, og vandret tilbake inn til sentrum av landsbyen. Her inne er det stengt for biler i sommersesongen. Likevel passerer jeg en lastebil som leverer varer til et hotell ved torget. Hvordan den har kommet seg gjennom de smale gatene virker som et mysterium. Jeg går opp og ned trapper, inn i den ene kirken etter den andre, og fra utsiktsiktspunkt til utsiktspunkt.

I det jeg kom ut av det siste kirkebygget landet det en dråpe i panna. Plutselig landet en til. Og en til. Og så åpnet hele himmelen seg. Det høljet ned i store bøtter og spann. Det var som om skyene hadde sprengholdt på regnvannet for å holde solskinnet på plass lengst mulig denne formiddagen, men plutselig klarte de ikke å holde seg lenger. Jeg fant fram paraplyen og så på kaia at neste båt skulle gå om bare noen minutter. Flaks.

Jeg skulle gjerne hatt lenger tid i landsbyen. Et besøk i saltgruvene, og en tur med fjellheisen. Kanskje en overnatting? Jeg var nesten fullstendig sikker på at Hallstatt var en av de stedene man får inntrykk av som liten og sjarmerende før man ankommer, men så oppdager man baksiden av medaljen når man kommer fram. Steder som blir så populære blant turister at de fullstendig ødelegges. Overraskende nok var Hallstatt langt fra dette. Byen var mye mindre enn antatt, og helt fortryllende. Hadde ikke skyene og regnet kommet og omhyllet stedet i et tåkeslør, skulle jeg absolutt blitt der lenger.

Hallstatt er nok noe av det nærmeste man kommer en alpe-drøm av en landsby. Stedet er faktisk så vakkert, at kineserne fant ut at de måtte bygge en kopi av Hallstatt (i full størrelse) i sitt eget land! No joke. Så du kan med andre ord besøke Hallstatt 2.0 i Guangdong-provinsen i Kina også. Men kopien mangler noe av de vesentligste – de vakre omgivelsene. Så skal du se Hallstatt i sitt rette element, må du nesten bare ta turen til Østerrike. Du vil ikke angre.

Praktisk informasjon om turen til Hallstatt

For å komme til landsbyen fra Salzburg, kan man ta buss 150 til Bad Ischl fra busstasjonen (like utenfor togstasjonen). Derfra kan man ta toget videre til Hallstatt. Hele seansen tar ca. 2 timer. Den lille båten koordineres med togene. Jeg betalte totalt rundt 30 euro tur retur.

Arrangerte gruppeturer med buss finnes det helt sikkert også, men er altså ikke nødvendig.

Hallstatt er bitteliten, og det tar ikke mer enn 30 minutter å gå fra den ene enden til den andre. Det funker derfor fint å dra dit på dagstur fra Salzburg (eventuelt Wien, selv om det blir en ganske lang dag). Det er likevel en del ting å se og gjøre i omgivelsene, slik at man kan gjerne legge inn en overnatting eller to.