I dag hadde jeg en koselig samtale med en av beboerne på sykehjemmet jeg jobber på. Denne kvinnen nærmer seg 90 år, og har levt et langt og hardt liv. Plutselig stoppet hun opp, så på meg og sa «du må ikke la noen stoppe deg». «Stoppe meg fra hva da?» spurte jeg undrende. «Fra å leve livet du ønsker» sa hun og smilte lett tankefult.
Hun er et veldig intelligent, reflektert og belest menneske som alltid har hatt en drøm om å oppleve verden hun leste om i bøkene sine. «Men det var vanskeligere i min tid» sa hun, «man kunne ikke bare reise avsted, for man hadde jo både mann, barn og et hjem å ta vare på. Ingen forstod heller ikke hvorfor jeg ønsket å reise bort, jeg som hadde det så fint og godt hjemme..».
Samfunnet i dag er fortsatt ganske straight forward, og temmelig A4. Man skal gå på skole, skaffe seg en godt betalt jobb, finne seg en make, få 2-3 barn og kanskje reise på ferie 1-2 ganger i året – og da aller helst til en sydendestinasjon. Dette er hva samfunnsnormene klassifiserer som et «suksessfult» liv, og beste måten å kunne leve et liv i sus og dus. Mange ønsker å vente til de blir pensjonister med å reise, selv om man ikke aner om man er så heldige å nå den alderen. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at dersom man ønsker å leve et liv utenfor disse «rammene», så blir man plutselig sett på som et merkelig vesen? Har man ønsker for livet sitt som er litt utenfor det vanlige, ender man mest sannsynligvis opp med å måtte sette drømmene sine på vent på grunn av et presstil å følge samfunnsmodellen.
Likevel finnes det mennesker som velger å trosse samfunnet og følge sine drømmer i livet. Hver og en av dem er en inspirasjon for meg.
I løpet av årene mine på jorda så langt har jeg funnet ut av reising er noe jeg virkelig brenner for. Det er det som får lidenskapen til å lyse i øynene mine og krible i tærne. Tror nesten jeg må ha vært en nomade i mitt forrige liv… Til nå har jeg vært i 62 (snart 63, iiik) land, og det er et tall jeg håper bare vil stige. Jeg ønsker å se mest mulig av verden før min tid her er over. Nå til dags sitter jeg ofte hjemme med dårlig samvittighet fordi jeg ønsker å reise så mye. Men… hvorfor i all verden skal jeg ha dårlig samvittighet for å ville leve livet mitt på den måten JEG ønsker? Det siste jeg vil er å sitte hjemme og angre på at jeg ikke tok mulighetene når jeg hadde de. Anger er det verste som finnes.
Jeg hører folk si både «skulle ønske jeg kunne gjort som deg da jeg var yngre» og «nå må du prøve å holde deg mer hjemme» i samme åndedrag. Folk fra jobb ser på meg med lengsel i øynene når jeg forteller om de gangene jeg sov i et telt på savannen i Afrika med ville dyr utenfor, når jeg vandret på den kinesiske mur, dro på båttur på Ganges, spanet etter kjendiser på Hollywood Walk of Fame, så solnedgangen fra Sukkertoppen i Rio, tuslet rundt i bushen med løver lekende rundt beina, lå som en flytende tropp på vannflaten i Dødehavet, danset natten lang på en liten bar i Nepal, badet i det krystallklare vannet på Zanzibar, red på elefanter i Thailand, gikk inkatrailen til Machu Picchu, utforsket pyramidene og Kongenes Dal i Egypt og da jeg tilbrate seks døgn på den transmongolske jernbanen fra Moskva via Mongolia til Beijing. De sier ting som «DET ønsker jeg også å gjøre!». Men det blir med den ytringen. De tar aldri steget, og skylder på at faktorer som økonomi, famili og jobb hindrer dem (for mange ER jo dette også hinder).
Slike reiser skaper ikke bare livslange minner, men de bidrar også med mye livslærdom. Man blir selvstendig av å måtte klare seg selv ute i den store verden, og man blir også mer selvsikker når man ser at man klarer det. Man blir flink til å tilpasse seg, og også mer fleksibel. Man får større tålmodighet, og man blir mer åpen. Både åpen for nye opplevelser og for nye og andre typer livssyn og levemåter. Man lærer mer om verden der ute enn noen skole eller utdanning noensinne kan bidra med, bare med å være oppi det selv – og ved å snakke med menneskene som bor rundt på kloden. Man blir mer takknemmelig når man ser hvordan andre mennesker lever og har det, og man blir flinkere til sette pris på og ta vare på det man har.
Don’t get me wrong, jeg mener ikke på noen måte at alle skal velge bort å starte familie og heller bare reise resten av sitt liv, fordi DET er mer riktig. Ei heller det at livet er over dersom man får seg forpliktelser, som barn og en karriere. Det jeg mener er at det er opp til hver enkel å finne ut av hva som er riktig for SEG, for så prøve å bane vei for seg selv – og sine livsønsker. Jeg ønsker også å starte familie en dag. Men ikke nå. Først skal jeg legge bort den dårlige samvittigheten, være skikkelig egoistisk og bruke tid på MEG og drømmene MINE. Vi har jo tross alt bare ett liv, en sjanse – eller hva?
Når jeg en gang sitter på gammelhjemmet grå i håret og med rynker i panna, ønsker jeg å ha muligheten til å tenke tilbake på livet mitt uten anger og med følelsen av at that was one hell of a ride!
Hvis jeg er heldig nok til å bli så gammel, selvfølgelig.
Så mitt råd er – følg drømmene dine og gi blaffen i hva andre synes! Never stop exploring!
*applaus*
Tusen takk, Etta 😀
Veldig enig i det du sier! Jeg vet selv at jeg drømmer om å reise og være litt sånn som deg, men er ikke like heldig med økonomien og slikt! Reising er jo et privilegium, og selv om det er en drøm for mange, er det jo ikke alltid like oppnåelig!
Det er sant det du sier, det er ikke alltid like lett for alle å få til. Reising krever både penger, tid og tålmodighet å få til – og ofte er pengebiten det største problemet. Spesielt når man er student kan det være krevende å komme seg ut på reise. Men så lenge man klarer å prioritere, f.eks. kjøpe mindre dyre mat-merker, mindre dyre klær, ett glass mindre vin på byen, osv osv, så går det likevel ofte opp i opp. Har man noe man VIRKELIG vil få til, så har jeg egentlig ikke tvil om at man faktisk klarer å få det til, dårlig økonomi eller ei 🙂 Det krever bare litt ekstra tid og et sterk vilje!
Du skriver utrolig inspirerende! Du har nettopp fått deg en ny følger hovedsaklig pga dette innlegget. Jeg kjenner meg godt igjen og trengte virkelig å høre dette akkurat nå. Tusen takk!
Åh, tusen takk for fine ord Mathilde! Bra du likte innlegget, og du er selvfølgelig hjertelig velkommen tilbake! 🙂
Tommel opp for den alternative livsstilen! Jeg er også lei av å høre «Åh, du er så heldig som kan reise så mye», men sannheten er ikke at jeg er «heldig», det er jo et veldig bevisst valg og harde prioriteringer som står bak. Jeg velger å ikke bruke penger på klær eller andre materielle ting og sparer heller til neste tur. Det blir nok en fin minnebok man kan se tilbake på 🙂
Ikke sant! Det er akkurat slik jeg også tenker. Prioriteringer er nøkkelen. Tror nok vi får mye mer å sitte igjen med når vi blir eldre på den måten ja 🙂
I don’t know your language, but I am absolutely in love with your photos! Keep them coming. 🙂
Thank you so much, I really appreciate it 😀 (and I hope google translator can be of some help 😉 ..)
Åh for et fantastisk godt innlegg! 😀 Jeg ble ikke noe MINDRE rastløs her jeg sitter av å lese det her….. Åh, verden. Altfor stor, og altfor fin!
Tusen takk Marie! 😀 Hehe, jeg vet.. denne tiden på året er også den verste for min del. Jeg kjenner reiselysten bare bruse i kroppen hele tiden. Regner med den er ekstra sterk nå fordi man i tillegg går i mørket og kulden og bare venter på varmere og lysere dager her til lands. Man får bare trøste seg med at man allerede har fått sett en del av den nydelige kloden vår, og glede seg til neste gang turen går ut på oppdagelsesferd 😉
This is one hell of a ride! It is still going chica!! 🙂
Helt enig med deg, er ikke klar for A4 livet!!
Super kult å se din blogg!! Hvorfor har jeg ikke sett deg før.
Tusen takk for fine ord 😀 Hehe, ja, får bare henge på riden så lenge det varer 😉
Åh, har tenkt akkurat de samme tankene så mange ganger selv, men mange man snakker med sier bare «jeg skulle ønske jeg kunne reise mer». Det handler jo (i en viss grad) om prioriteringer. Herlig å lese om hun 90-åringen! Inspirerende.
Ikke sant! Prioriteringer er alt det handler om, som oftest. 🙂
Hei, og tusen takk for et flott og inspirerende innlegg som kom i grevens tid.
Nå sitter jeg her med pcn og et salig rot rundt meg og tursekken min, det ble høst i dag og jeg skal akkurat til å komme meg sørover over de norske fjellene, før tanken (selv om jeg ikke MÅ) er å komme frem i Romania til slutt.
Jeg kjenner på pengemangelen; det er det eneste som gir meg tvil. Jeg tenker egentlig å legge ivei likevel og satse på at jeg klarer å tjene noen kroner på et eller annet vis underveis, og ønsker å tro på at det viktigste er å ta det første steget, det har vist seg å fungere før.
Det går frem og tilbake, og jeg leser om at jeg sannsynligvis ikke kan overleve på havregryn i fjellheimen. Da går det straks hardere utover pengepungen, og der stopper liksom økonomien litt opp. Hvor lenge vil pengene vare? Kanskje jeg ikke kommer meg ut av Norge engang før pengene tar slutt?
«Jeg burde vel heller få meg en jobb», og disse tvilene og tankene dukker opp. Men da ryker også sjangsen til å gå over fjellene i år, og å gå langs E6 er ikke så givende. Sykkel isåfall.
Så kom jeg over posten din her og kjente at det er så godt at det er noen der ute som forstår problemstillingen, og også prioriterer og forstår det å prøve å få til ting likevel! Også må man jo satse litt, hehehe.
Takk igjen for inspirasjonen.
Heisann! Hyggelig å høre fra deg. Spennende prosjekt du har planer om å begi deg ut på! Når man står foran noe slik er det nok helt naturlig at tvil og masse tanker dukker opp. Men som du konkluderer med selv så er man enkelte ganger bare nødt til å satse dersom man skal oppnå det man ønsker. Så lenge man har en liten buffer slik at man kommer seg på beina igjen dersom noe går skeis, så er det ingenting i veien for å prøve. Folk man møter er som oftest svært hyggelige og gavmilde, og villig til å gi en hjelpende hånd dersom man står fast. Håper du satser, og når målet ditt! Romania er et fantastisk land! Det hadde vært artig å høre hvordan det går videre. 🙂 Masse lykke til!