På en av de minste øyene i Kykladene ligger øygruppens administrative hovedstad, og kanskje vakreste by. Ermoupoli oser storbyfølelse og gjør øya Syros ganske så unik. Her møter det moderne det tradisjonelle og gir turister en smak av det ekte Hellas, uten trengselen man finner på andre populære greske øyer.

Syros skiller seg på mange måter fra de andre greske øyene i Kykladene, den populære øygruppen i Egeerhavet rett sørøst for Athen. Her møte5 man flere grekere enn turister og butikkutvalget består ikke hovedsakelig av suvenirer. På Syros bor rundt 20,000 innbyggere året rundt, i stor grad uavhengig av turismen. Siden dette hovedsakelig er en øy for de lokale, kan man reise hit året rundt uten å møte stengte restauranter eller hoteller i øyas hovedstad, Ermoupoli. Syros lever bokstavelig talt sitt eget liv.

Syros er bare 102 km² stor, men har likevel plass til både strender, åser, klipper, vandreleder, landsbyer og ikke minst byen Ermoupoli med sine museer, operahus, restauranter, gallerier og store rådhus på et enda større torg. Hvem hadde trodd man kunne finne storbyfølelsen på en liten gresk øy?

Jeg besøkte Syros under et par dager høsten 2023 på vei videre til andre øyer i Kykladene som Naxos, Koufonissi-øyene, Amorgos og Santorini. Det var et ypperlig sted å starte øyhoppingen på grunn av øyas nærhet til Athen og gode fergeforbindelser videre i øyverdenen.

Det viste seg dessuten fort at øya er perfekt for de som ønsker å kombinere byliv med strandliv og turliv. Her kan man gå tur i fjellene på morgenen, ligge på stranda på ettermiddagen og gå ut på teater eller konsert på kvelden, alt innen kort rekkevidde.

Moderne Ermoupoli

Ermoupoli er ikke bare øyas hovedstad, men hovedstad i hele det Kykladiske øyriket. Ved første øyekast føles byen mer som et nabolag i Athen enn den største byen på en liten gresk øy. Ermoupoli er vakker og livlig, og ble bygget på 1800-tallet i nyklassisk stil. Byen føles på mange måter storslått, spesielt det flotte Miaouli-torget hvor rådhuset står med sin mektige fasade og vaiende greske flagg og palmer. Det er byens flotte, klassiske arkitektur som har gitt øya sitt kallenavn «Kykladenes dronning».

Byen har fått sitt navn etter den greske handelsguden Hermes, og dens storhetstid var utover 1800-tallet da Ermoupoli var den viktigste havnebyen i Hellas. Ermoupoli ble grunnlagt av flykninger fra Lilleasia og de greske øyene Chios, Kassos og Kreta som forsøkte unnslippe tyrkerne etter den greske selvstendighetskrigen i 1821. Syros var nøytral under krigen og ble derfor en trygg havn for mange flykninger. Mange av disse var seilere og handelsmenn som brukte sine kunnskaper, verdier og ressurser til å gjøre Ermoupoli til en av de mektigste handelssentra i den greske øyverdenen.

I tillegg til rådhuset er et av de storslåtte bygningene som ble reist i denne tiden byens opera og teater, Apollon, bare noen få skritt unna Miaouli-torget. Teaterbygningen ser ut som en mindre versjon av berømte La Scala i Milano, og ble bygget i 1864. Selv om man ikke drar på forestilling, er det mulig å besøke teateret på omvisning.

Nabolaget Vaporia er heller ikke mange minutters gange unna. Det var i denne bydelen byens skipsredere opprinnelig holdt hus, og det får man et innblikk i langs kystpromenaden hvor flotte pastellfargede villaer og herskapshus står og viser seg fram. Arkitekturen minner nesten mer om Italia enn Hellas. Området preges dessuten av den fargerike Agios Nikolaos-kirken med sin gulmalte fasade og blå kuppel. Tar man turen inn på en solrik dag, farges hele kirkerommet av lyset gjennom de fargede glassvinduene. Det skaper en nærmest magisk atmosfære.

Rett nedenfor ligger Asteria beach med sine badeplatformer hvor både lokale og turister samles for å slikke solens stråler og kjøle seg ned i det forfriskende vannet. Utsikten er flott tilbake mot Agios Nikolaos og byens bebyggelse. Kommer man tidlig på morgenen møter man svaner og ender som nyter morgensolen og spiser på smulene besøkende etterlot seg i går.

En levende by som Ermoupoli er rik på spisesteder. Gatene preges av kafeer og restauranter, blant annet langs havnefronten og i sjarmerende Emmanouil Roidi og Kipariossou. Selv endte jeg blant annet opp på To Petrino, som har uteservering under en gigantisk baldakin av blomstrende bougainvillea. Her serveres typiske greske retter samt mer lokale spesialiteter. Alt vaskes ned med gresk vin og en liten dessert på huset.

Dersom man er glad i søtt har øya to spesialiteter å tilby. Deres loukoumi (det vi kjenner som turkish delight) og halvadopita, som er en slags nougat med mandler klemt mellom to kjeks. Kjempegodt.

Tradisjonelle Ano Syros

Oppe på Mesovouni-høyden, like bak Ermoupoli, stiger pastellfargede hus oppover mot den katolske katedralen Agios Georgios på toppen. Middelalderbebyggelsen der oppe kalles Ano Syros, altså øvre Syros og er en av de eldste bosetningene på øya. Synes man Ermoupoli blir litt for moderne og savner den typisk kykladiske arkitekturen med smale gater og hvitmalte hus, er det hit man må dra.

Det er mulig å ta turen opp med minibuss fra Miaouli-torget, men den beste måten er i mine øyne å gå. Turen opp består av mange trapper, men går gjennom flotte nabolag, og utsikten blir bare bedre og bedre desto lenger opp man kommer. Det tar ikke lenger enn en halvtime fra torget i Ermoupoli og opp til klosteret på toppen av Ano Syros.

Selv om Ermoupoli ikke ble grunnlagt før på 1800-tallet, har Ano Syros vært bosatt siden middelalderen. Dette var øyas opprinnelige hovedstad. Dessuten føles Ano Syros i motsetning til Ermoupoli erketypisk gresk. Dette er en fantastisk labyrint av hvitmalte hus med fargerike dører og koselige små torg og gater med vanvittige mengder blomstrende bougainvillea. At det føles erketypisk gresk er kanskje litt ironisk, siden byen opprinnelig ble grunnlagt av katolske venetianerne på 1200-tallet. De kom hit etter det fjerde korstog, som de var en del av, la Konstantinopel i ruiner i 1204. Det bysantinske riket ble fragmentert, og en av de nye statene ble Frankokratia, som Syros nå gjennom venetianerne ble en del av.

En labyrint er derfor Ano Syros med vilje. Den ble bygget som en festningsby, laget for å holde pirater og inntrengere ute. Spesielt osmanerne som herjet både kyst og øyer i Egeerhavet i middelalderen. Inne i selve Ano Syros har biler ingen adgang. Ikke får de plass heller. Gatene er både smale, svingete og preget av mange trapper. Her møter du gjerne katter på hvert trappetrinn, flere sjarmerende kafeer og utsikten ned mot Ermoupoli og havet kan nærmest ta pusten av de fleste.

Katedralen Agios Georgios, helt øverst i Ano Syros, ble opprinnelig bygget av venetianerne i 1208, men har siden blitt ødelagt og gjenbygd hele tre ganger siden. Katedralen er sentrum for katolikkene på Syros og de omkringliggende øyene, og det er ganske mange av dem. Det er faktisk så mange av dem at dette regnes som det katolske hjertet av Egeerhavet. Øyas katolikker bærer fortsatt navnet «fragkoi» etter det katolske riket Frankokratia som Syros var en del av helt fram til 1500-tallet. Heldigvis lever katolikkene og de ortodokse fredelig side om side. På den andre av Ermoupolis to høyder ligger faktisk den gresk-ortodokse katedralen Anastasi, fra begynnelsen av 1900-tallet, og danner motvekten til katolske Agios Georgios.

Jeg tar turen innom Café o Vornas. Her bestiller jeg en hjemmelaget lemonade og en glyko tou koutaliou. Glyko kan direkte oversettes til «skjesøtsak» og er en eldgammel måte å bevare frukt og bær på. Jeg smakte en variant av appelsin, og den var svært søt og god. Kafeen har nydelig utsikt nedover mot Ermoupoli, Anastasi-katedralen og Syros kyst. På en klar dag kan man herfra se helt over til øyene Naxos, Tinos og Delos.

Det er vanskelig å løsrive seg fra utsikten, men det frister å ta kysten i nærmere øyesyn. Er man usikker på hvordan man kommer seg ut av labyrinten som er Ano Syros, er det heldigvis bare å følge gaten med båndet av hvite steinfliser i midten.

Strandliv i Galissas

Syros har rundt 20 innbydende strender, hovedsakelig på øyas sørlige og vestlige kyster. En (egentlig to) av disse ligger i Galissas på vestkysten av øya, omtrent 30 minutter på bussen fra Ermoupoli. Den store, gyldne stranden i Galissas ligger beskyttet inne i en bukt. Her er det langgrunt, og selv utenfor høysesongen er vannet varmt og badevennlig. Bak stranden ligger både hoteller, gjestehus, butikker og tavernaer – og på en høyde ovenfor den lange stranden troner et lite hvitmalt kapell.

Det tar bare ti minutter opp til kapellet Agios Pakou. Døren er låst, men det er utsikten man kommer opp hit for. Herfra ser man hele Galissas, stranden og det store Egeerhavet utenfor. Om sommeren fylles nok stranden opp, men nå på høsten er det godt om plassen.

På motsatt side ser man også ned på en annen strand, og en skikkelig vakker sådan. Denne ligger rett sør for hovedstranden i Galissas. Skal man ned dit, er det greit å vite at det er en nudiststrand. Så slipper man overraskes av nakne rumper når man først kommer ned.

Jeg kjøpte is på nærbutikken, badet og koset meg i Galissas en hel ettermiddag. Men når man først er i området er det et annet sted som også fortjener et besøk.

Unike Agios Stefanos

Syros har mange muligheter for de som er glade i å vandre. Både langs kysten og i innlandet. Mange av turene er godt merket, og det er også mulig å skaffe seg kart. Fra Galissas har man muligheten til å gå til en av Syros mest spesielle severdigheter, kapellet Agios Stefanos. Dette var virkelig øyas høydepunkt for min del. For et spesielt sted!

Fra Galissas er det ca. 5.6 km på merket vei og sti til Agios Stefanos. Jeg brukte ca. 1 time og 20 minutter dit inkludert mange fotostopp. Først fulgte jeg en lite trafikkert vei oppover og oppover. Dette stykket er også mulig å kjøre. Fra parkeringen på toppen går det siste stykket bratt nedover på en steinete sti helt ned til havet. Det anbefales at man går tidlig på morgenen eller sent på kvelden siden det er lite skygge langs veien, og det blir svært varmt på både asfalten og den steinete stien. Men når man kommer frem er svetten uansett verdt det.

Kapellet ligger klemt inn mellom berget i en hule helt nede vet havet, og man aner ikke at det er der før man er like ved. Det er noe helt spesielt med å stå der nede med klippene over seg mens et gresk flagg vaier i vinden og solens stråler glitrer på det turkise havet nedenfor. Noen meter unna dukker det hvitmalte lille kapellet opp, med klipper til både tak og gulv. På innsiden, blant levende lys, står flere helgenbilder plassert. Blant annet av helgenen Agios Stefanos selv.

Kapellet Agios Stefanos ble bygget av en fisker som hadde blitt fanget i tentaklene til en svær blekksprut i havet utenfor Galissas. Den dro han ut til havs, og i sin fortvilelse ba fiskeren en stille bønn til helgenen Stefanos om hjelp. Mot alle odds unnslapp han i live. Som takk bygget han dette kapellet til ære for helgenen som reddet han fra den sikre død.

Helgendagene til Agios Stefanos er 19. august og 26. desember. Da holdes det messe i kapellet og hulen fylles av mennesker som samles der nede for å feire. Det må være litt av en opplevelse å ta del i.

Etter å ha utforsket Agios Stefanos er det bare å finne veien tilbake til Galissas, ta et siste forfriskende bad og komme seg tilbake til Ermoupoli før nok en spennende kveld i Kykladenes hovedstad. Syros var med andre ord en flott overraskelse.

Praktisk informasjon om Syros

Når dra til Syros?

Det meste her på øya, spesielt i Ermoupoli, er åpent året rundt. Fergene fra Athen går også hit året rundt. Det kan derfor kalles en helårsdestinasjon, selv om været midt på vinteren kan være noe uforutsigbart. Jeg reiste til Syros i oktober, og kan absolutt anbefale det. Mot midten av måneden er turistsesongen er på hell, men været er likevel bra, havet fortsatt varmt og det er (svært) godt om plassen på strendene. De fleste spisestedene oppe i Ano Syros og i Galissas hadde derimot stengt eller mer begrensede åpningstider enn om sommeren.

Hvordan komme seg hit?

Syros har faktisk flyplass, og flyet mellom Syros og Athen tar ca. en halvtime. Den billigste måten å ankomme Syros er nok derimot med ferge. Syros ligger omtrent 144 km unna Athen, midt i Kykladenes hjerte. Fergene fra Piraeus tar omtrent fire timer, mens hurtigbåtene bare bruker to timer. Hurtigbåtene er som regel omtrent dobbelt så dyre som fergene, og blir fortere kansellerte dersom været er dårlig.

Jeg bruker søke rutetider og billetter på ferries.gr og ferryhopper. Å kjøpe billetter gjør jeg derimot direkte hos fergeselskapene.

Hvordan komme seg rundt?

Busser går regelmessig rundt stort sett hele øya. De starter i Ermoupoli og går deretter innom Galissas, Finikas, Posidonia, Megas Gialos, Vari og Azolimnos og noen ganger Kini, før den returnerer til Ermoupoli. Hele rundturen tar omtrent én time. Det er også mulig å leie bil som gir litt større frihet, spesielt om man skal utforske de nordlige og mindre besøkte delene av øya.

Hvor skal man overnatte?

Det finnes mange muligheter. Ønsker man bo sentralt og være nært der det skjer, kan man velge seg overnatting i Ermoupoli. Ønsker man først og fremst å fokusere på strandlivet, er Fini, Finikas og Galissas fine områder å legge basen sin. Siden jeg bare hadde tre dager på øya og ikke leide bil valgte jeg å legge min base til Ermoupoli.

Jeg bodde på Casa di Syrii mellom havnen og havet, og bare noen få minutter fra både Asteria Beach og selve sentrum av Ermoupoli. Det tok ikke lange tiden å gå hit fra fergekaien, og restauranter finnes rett utenfor døra. Likevel er det et stille sted å bo. Har man vinduet åpent kan man sovne til lyden av bølgene som slår inn mot land. Hvilken idyll, nærmest midt i byen.

Har du vært på Syros selv, eller er det et sted du kunne tenke deg besøke?