Nå i november 2016 er det akkurat fem år siden jeg dro på min første utenlandstur alene. Reisemålet var England, jeg besøkte blant annet London, Stonehenge og Bath, og fikk raskt sansen for denne måten å reise på. Å selv stå for alle valg, og bestemme over både tid og gjøremål gjorde at jeg fikk akkurat det jeg selv ønsket ut av reisen, uten å måtte inngå kompromisser med andre. Siden da har jeg reist til over 30 land alene.
Forstå meg rett, jeg elsker å reise med gode venner og familie, og synes det er det beste i verden, men mesteparten av tiden er det umulig, og som jeg har skrevet tidligere, har jeg ingen interesse av å sette livet på vent til jeg finner noen jeg kan reise med. Det å gjøre ting alene, både på hjemmebane og når man reiser alene, synes jeg fortsatt er et slags tabu, og da spesielt når det gjelder kvinner. «Har du liksom ingen venner?» føler jeg kanskje det er mange som tenker. For mange er det å være alene ukomfortabelt, og jeg får alltid en rekke ulike reaksjoner når jeg forteller at jeg skal reise alene. De fleste handler derimot om at «Er det ikke ensomt og kjedelig å skulle møte verden alene, og ikke minst skummelt?».
Vi er blitt vanedyr/komfortdyr som foretrekker å ha det trygt rundt oss, og vil helst unngå å utfordre oss selv mer enn hva vi absolutt må. Men blir ikke det litt kjedelig i lengden? Det er dessuten ganske trist å skulle gå glipp av opplevelser du virkelig har lyst til, bare fordi ingen andre har muligheten til å gjøre de sammen med deg. Vi mennesker kan beskrives som flokkdyr som liker å dele opplevelsene våre med andre, og det er selvfølgelig ingenting galt i det. Men noen lurer kanskje på om det i det hele tatt er vits å reise dersom man ikke har noen kjente å dele opplevelsene med. Likevel, burde man ikke kunne sette pris på sitt eget selskap også?
Når man reiser alene, ser man verden bare gjennom sine egne øyne, og man blir dermed ikke påvirket av andres positive eller negative syn på det man opplever. Man oppfatter kanskje verden på en helt annen måte enn det man ville gjort dersom man hadde reist med andre. Å reise alene kan være både skummelt, utfordrende, og en sjelden gang litt farlig, men på andre siden er det få ting som er mer spennende og givende. Som med alle andre ting her i verden, har det å reise alene både sine negative og sine positive utfall og konsekvenser. I dette innlegget velger jeg å fokusere på de positive.
1. Du blir flinkere til å orientere deg og finne fram
Når man ikke reiser med andre, blir man avhengig av å komme seg fram selv. Det kan absolutt være en stor utfordring å orientere seg på et sted man aldri har vært tidligere. Den beste måten å bli kjent med et nytt sted er likevel å bare begi seg ut i gatene til fots, og ta seg tid til å virkelig utforske. Når du går alene blir du ofte mer oppmerksom på omgivelsene dine enn når du går sammen med andre. Ikke vær redd for å gå deg vill, det finnes alltid mennesker du kan spørre om veien. I verste fall er det bare å ha navnet på stedet du overnatter nedskrevet, slik at du kan vise det til en taxisjåfør som kan kjøre deg tilbake, eller til lokale på gaten som kan peke deg i riktig retning.
2. Du blir lettere kjent med andre mennesker
Når man reiser sammen med andre, blir det ofte slik at man holder seg mest til hverandre. Når man reiser alene, føler jeg man blir mer åpen til å komme i kontakt med andre, både reisende og lokale. Flere steder tar de lokale deg under vingene og ønsker å beskytte deg, akkurat slik de ville gjort med sine egne barn. Jeg har hundrevis av historier om utrolig snille og hjelpsomme mennesker jeg har møtt på reisene mine. Fremmede som har stoppet meg på gata for å gi meg råd, eller hjelpe meg finne fram. Fremmede som har tilbydd meg mat, overnatting, transport og betalt for meg i do-køen. The list goes on. Uansett om man er mann eller kvinne, vil man føle at det ofte er lettere å åpne seg for verden, og la verden åpne seg for deg når man reiser alene.
3. Du blir flinkere til å gjøre dine egne valg og løse problemer
Å reise alene tvinger deg ut i situasjoner som er nye og ukjente, og som du er nødt til å takle alene. Det er ikke til å unngå at man begynner å sette spørsmål ved mange av sine valg når man reiser. Hvorfor i all verden tenkte jeg det var en god ide å ta buss i 20 timer for å komme fram, hvorfor valgte jeg ikke toget? Hvorfor dro jeg til dette landet i det hele tatt? Hvorfor valgte jeg dette tragiske hostellet når jeg kunne bodd på hotell for bare noen få kroner ekstra? Spørsmålene kan ofte bli mange, men faktum er at alle valgene du tar på en soloreise, er valg du tar selv. Du kommer garantert også til å reflektere på alle større valg du har tatt i ditt liv. Hvorfor studerte jeg ikke noe annet? Burde jeg slutte i jobben? Hva skal jeg gjøre med resten av livet mitt? Hva i all verden tenkte jeg på? Fordelen med å reise alene er at man har tid til å sette seg ned og virkelig reflektere over hvilke valg man ønsker å ta, både på reisefot og i livet ellers. Man får tid til å finne ut av hva man virkelig vil.
4. Du lærer å stole på dine instinkter
Når du er alene, er det ingen andre som passer på deg og sikkerheten din. Alene og i nye omgivelser vil sansene dine jobbe ekstra hardt med å tolke situasjonen og det som skjer rundt deg. Dersom en situasjon ikke føles helt rett, så er den sikkert ikke det heller. Når du reiser alene blir du flinkere til å stole på magefølelsen. Takk ja til nye opplevelser, men vær ikke redd for å si nei dersom det ikke føles rett.
5. Du lærer å tilbringe tid på egenhånd
Selv om det som oftest er lett å treffe andre når man reiser, vil man naturlig nok også tilbringe tid alene. Du vil komme til å lære at selv om man er alene, betyr det ikke nødvendigvis at man er ensom. Det er også en fantastisk følelse å vite at man faktisk klarer seg selv i verden, og at man ikke nødvendigvis er avhengig av en «bedre halvdel» eller andre med seg på reisefot (eller kanskje ellers i livet), for å ha det bra. Du gjør deg selv en stor tjeneste for senere i livet dersom du lærer å ha gøy på egenhånd. Det betyr selvfølgelig ikke at du skal sitte alene hele tiden, men du lærer at dersom det skjer, vil det ikke drepe deg.
6. Du lærer å le av deg selv og ta deg selv mindre høytidelig
Du kommer garantert til å gjøre feil underveis i reisen, og da er det greit å ikke ta seg selv altfor høytidelig (uansett om man reiser alene eller ei). Jeg har gjort så mye dumt og rart på reisene mine at jeg har ikke engang tall på det. Noe av det kan du lese om i dette innlegget (og det er flere av those to come). Å dumme seg ut i nye situasjoner er ikke alltid noe man kan unngå, så ikke ta det så seriøst. Ingen er perfekt, så le, og tenk heller på at det sikkert blir en morsom historie å fortelle de hjemme.
7. Du blir bedre kjent med deg selv
Når man kaster seg selv ut i ukjente situasjoner og bryter opp de daglige rutinene man har hjemme, vil man naturlig nok ende opp med å lære mye om seg selv. Man vil lære hvordan man reagerer på det som er nytt og ukjent, og ikke minst hvordan man reagerer på det uten påvirkingen fra andre kjente. Man får også tid til å gå i dybden på egne tanker og følelser, reflektere og lære å bli mer komfortabel med seg selv. Jeg kan ikke tro det finnes en sjel der ute som har reist til den andre siden av jorden alene, og kommet tilbake som den samme personen de var da de dro. Kanskje finner du til og med ut at du egentlig er en helt annen person enn den du er hjemme blant kjente?
8. Du begynner å sette større pris på de små (og store) tingene
Når man reiser alene legger man lettere merke til både små og store detaljer som man kanskje ikke ville tatt seg tid til å reflektere over dersom man hadde reist med andre. Å se barn lykkelig leke med et sykkeldekk og en pinne på landsbygda i Burma, en gruppe spretne kyr som ble sluppet ut på sommerbeite i Slovenia, å se en nydelig solnedgang eller stjernehimmel, eller å våkne til fuglsang. Slike små øyeblikk gjør at man tenker over hvor fin verden kan være. Andre ganger kan det være en uventet fornøyelse å finne varmt vann i dusjen, å kunne drikke rent vann fra kranen, å kunne kaste toalettpapir i selve doskålen, eller å finne dopapir i det hele tatt. Små ting vi hjemme tar fullstendig for gitt, men som store deler av verdens befolkning mangler. Man tror kanskje selv man har det ille av og til i hverdagen, men plutselig får man se hvor lite andre mennesker faktisk har og hvor ille tilværelsen faktisk kan bli. Det er umulig å ikke ta til seg. Ved å reise alene får man oftere øynene opp for dette, og lærer å sette større pris på både de små og store tingene.
9. Du blir flinkere til å ta vare på deg selv
Uansett om man er hjemme eller på reise, er det visse forholdsregler man tar for å føle seg trygg. Å ikke drikke seg overstadig beruset, vandre rundt i mørke bakgater alene om natten eller stole blindt på mennesker man nettopp har møtt. Vi kvinner får ofte høre hvor svake og sårbare vi er alene, og det gjør meg skikkelig frustrert. Hele livet får vi det i grunn inn med teskje hvor farlig det er for oss der ute. Men verden er faktisk ikke så farlig og skummel som enkelte skal ha oss til å tro. Husk, at for hver dårlige person det er der ute, finnes det minst hundre andre gode mennesker som stiller opp og hjelper deg dersom behovet er der. Ta forholdsreglene, men steng deg for all del ikke inne fordi verden virker så skummel.
10. Du blir mer åpen, tålmodig og tolerant
Hele verden er ikke som Norge, og når man reiser kommer man over mange ulike kulturer, og levemåter. Når man reiser helt alene, blir man som oftest enda mer oppmerksom på dette. Da har man ingen venner eller familie med seg som minner deg om levemåtene og kulturen hjemmefra. Man blir nødt til å gå inn i nye opplevelser med et åpent sinn, og man skjønner fort at man ikke kan (eller bør) dømme andre kulturer bare fordi de er annerledes fra vår egen. Du trenger ikke være enig i hvordan ting blir gjort, men du lærer mye om hvordan andre mennesker lever og har det, og lærer å godta at vi alle er forskjellige. Dessuten må man lære å takle situasjoner hvor fly, tog og busser blir forsinket eller kansellerte, hvor stedet du skulle overnatte plutselig var fullbooket eller at man plutselig blir syk. Ting går ikke alltid på skinner, og selv om det kan være fryktelig frustrerende, må man bare godta at slik er det. Prøv heller å gjøre det beste ut av situasjonen.
11. Du blir tøffere og får større selvtillit
Mange synes nok det å pakke sekken og reise ut i verden alene er skummelt nok i seg selv. Jeg har dessuten gjort ting på reisefot som jeg aldri ville sett for meg at jeg skulle gjort hjemme. Alt fra å prøve nye merkelige matretter og å starte samtaler med fremmede, til å sykle ned Dødsveien i Bolivia, gå tur med geparder i Zambia og rappellere ned en 37 meter høy sjøklippe på Færøyene. Flere av opplevelsene er gjort mens jeg har vært på reisefot med andre, men jeg har også gjort mye jeg fryktet mens jeg har reist alene. Jeg snorklet alene og ble nesten overkjørt av en båt på Gili Meno (men det gikk bra), jeg klatret opp og overnattet på en vulkan mens den hadde utbrudd på Lombok (men det gikk bra), jeg dro alene inn i utbryterrepublikken Transnistria i Moldova, og fikk nesten ikke lov til å reise ut igjen av grensevaktene (men det gikk bra), jeg besøkte den radioaktive sonen i Tsjernobyl (men det gikk bra, tror ikke jeg er selvlysende..?), kastet meg ut fra et fjell på 1,000 meters høyde i Slovenia for å teste ut paragliding (det gikk helt fint), og jeg har overnattet i fengsel (som egentlig var et hostell, så det gikk jo helt greit det også).
Det er uansett en skikkelig selvtillitsboost å ha gjennomført ting man er nervøse for alene. Å reise alene er dessuten en genial måte for oss kvinner å finne ut hvor sterke, tøffe og selvstendige vi kan være. Dersom man bare holder seg i trygge omgivelser, får man kanskje aldri sjansen til å se disse kvalitetene i seg selv.
Selv om vi mennesker er sosiale skapninger, er tiden vi tilbringer med oss selv veldig viktig. Det er feil å hele tiden skulle være avhengig av andre for å skape lykke og glede i våre egne liv. Det er kanskje ikke for alle, men dersom du drømmer om å reise alene, så legg vekk frykten for det ukjente og ta spranget ut i verden. Du kommer ikke til å angre, tro meg.
Dersom du ønsker flere tips og inspirasjon til det å reise alene, finner du det i håndboken jeg har skrevet i samarbeid med Mette Solberg Fjeldheim bak Reiselykke. Trykk på bildet nedenfor for mer informasjon.
Hva er dine tanker angående det å reise alene?
Du skriver alltid så bra og reflektert! Reiste alene for første gang i år, da var jeg to uker i Marokko. Så kan ikke akkurat skryte på meg å ha reist så mye alene som du har, men kjenner meg allikevel igjen i mye du skriver. Fikk definitivt noen rare blikk da jeg sa at jeg ville reise alene. Men det var jo så fantastisk!
Tror også mange ikke tenker på at selvom man er venner så er det ikke nødvendigvis sikkert at man passer til å reise sammen. Kanskje slemt å si, men har flere gode og nære venner jeg aldri kunne tenkt meg å dra ut på en lengre reise med 😛 Så selvom man har mange venner er det mye som skal klaffe for å reise sammen, om det så er tid og penger eller at man rett og slett ikke er kompatible reisevenner haha.
Tusen takk for fine ord! 🙂 Det er ingen liten bragd å ha reist alene til Marokko! Det kan jo være et veldig utfordrende land å reise rundt alene i på mange måter. Men jeg vil tro det gjorde opplevelsen desto mer givende!
Du har rett i det du skriver angående å reise sammen med venner (eller andre bekjente). Selv om man trives godt som venner ellers, kan man bli vidt forskjellige personer fra hva man egentlig er når man reiser. Det sies jo at den største utfordringen for et par er å reise sammen, og jeg vil tro det samme gjelder for venner også. På den andre siden; finner man venner man trives godt med på reisefot, så vet man at man har en venn for livet!
Helt enig i det du skriver her, Renate.
Jeg har reist alene i ca 20 land. Første aleneturen min gikk til Paris da jeg var 20 år. Det var ganske skummelt å forlate komfortsonen og måtte klare meg på egenhånd i et annet land, men bare i en times tid før jeg merket at alt faktisk gikk helt greit 🙂 Etter den turen var det som om det gikk opp et lys for meg, og jeg innså at man ikke trenger å vente på noen å reise med – det er bare å reise alene! Verden blir så mye mer tilgjengelig når man har oppdaget akkurat det.
Takket være at jeg begynte å reise mer og mer, møtte jeg mannen i mitt liv som også er glad i å reise. Vi ville ikke hatt den felles interessen å møtes på grunn av hvis det ikke hadde vært for at vi begge pleide å reise mye alene.
Nå er det sjeldnere at jeg reiser alene, men erfaringene det ga meg er veldig verdifulle. Det ga meg mestringsfølelse og så mange gode minner som jeg ikke ville vært foruten. Jeg tror ikke jeg ville vært den samme personen i dag uten de opplevelsene.
Jeg synes alle bør utfordre seg selv til å reise alene. Hvis man er redd og usikker, så er det bare å starte gradvis med et trygt og lettvint reisemål – kanskje et sted man har vært før – slik som jeg gjorde.
Så bra du kjenner deg igjen! Jeg liker det du sier om at verden blir mer tilgjengelig når man kan reise alene, for den blir jo nettopp det. Det er bare å starte smått og dra lenger i takt med at mestringsfølelsen øker.
Du er jo kjempeheldig som har funnet drømmemannen, og som attpåtil deler interessen din for å reise og oppleve verden. Det er jo det ultimate.
Det er nesten flaut å si det, men jeg har aldri reist alene. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men det har aldri blitt til det bare… Når jeg først har reist alene, har jeg slengt meg på en gruppetur – men det er mest pga type tur jeg har valgt og av praktiske årsaker. (Kilimanjaro alene funker f.eks dårlig hvis du ikke er en skikkelig hardbarka fjellfant og vil bære alt utstyret selv). Jeg tror nok den første turen er den verste, og så knekker du en del koder. Jeg har faktisk veldig lyst til å prøve meg på en skikkelig alene tur, og er det et sted jeg veldig gjerne vil dra og ingen vil bli med på, så skal jeg nok reise alene jeg også. Veldig bra innlegg!
Haha, det er jo ingenting å skulle være flau over. Man har jo alle sine ulike interesser. Når du har reist på gruppetur har du jo på en måte reist avsted alene også, siden de du reiser med er nye for deg. Du har nok rett i at den første turen kanskje er den verste, eller kanskje heller tankene man har i forkant av den første reisen. Alle spørsmålene man bærer på og all usikkerheten for det ukjente. Men når man kommer seg ut på reisefot oppdager man fort hvor uproblematisk det egentlig er. 🙂 Tusen takk skal du ha!
Hei Renate
Du har reist langt mer alene enn jeg har, men som Helene skriver lenger oppe, kjenner jeg meg igjen i flere av de tingene du skriver. Jeg har også delt noen erfaringer om det å reise, og en av dem er at den største frykten (for mitt vedkommende) er å savne den jeg har reist fra. Men som regel går det helt fint likevel. Jeg opplever også at jeg lettere kommer i kontakt med de lokale underveis når jeg reiser alene – og at de små detaljene kanskje trer frem på en tydeligere måte. Derfor pleier jeg også å ha litt alenetid og dra på utflukter alene også når jeg reiser med andre. Jeg ønsker å ha tid og rom til å utforske mer for meg selv.
God til til Laos, Kambodsja og Vietnam. Fantastisk spennende land å besøke! Jeg gleder meg til selv å dra tilbake til Kambodsja igjen om en liten stund.
Heisann! Så hyggelig å høre at du kjenner deg igjen! Det å savne sine kan være en utfordring når man reiser alene, ja. Selv føler jeg det bruker gå greit, det skjer ofte mye når jeg reiser og det er som oftest enkelt å ha kontakt over meldinger/telefon/facebook/skype og lignende. Jeg synes heller det kan være verre å være den som sitter hjemme og savner den som reiser. 🙂 Det med å trenge alenetid selv om man reiser med andre er nok også sunt, og noe jeg kjenner meg igjen i. Selv om man reiser sammen med andre, trenger man jo ikke gjøre absolutt alt sammen hele tiden. På den måten får hver enkelt også muligheten til å følge sine egne interesser og ønsker.
Tusen takk skal du ha! Jeg stortrives i Vietnam! Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har prioritert dette landet tidligere. 🙂 Gleder meg å se hva resten har å by på. Gøy at du skal tilbake til Kambodsja selv! Det er jo et bra tegn. 🙂
Det du skriver om er ganske vanlig. Vi mennesker har vanskelig for å akseptere andre sine valg, valg som gjør at du går utenom saueflokken. Tenk deg stereotype-nordmenn som er på sin årlige tur til kanariøyene. Slik er det for mange enda, i sin faste ramme. Livredd for å bryte mønsteret sitt, hjelp..hva vil naboen/mine venner tenke om meg da?
Å reise alene vil endre deg helt som menneske, det er helt sikkert. Startet selv for 4år siden, vanskelig å leve helt uten den frihetsfølelsen det gir. Du beskriver alt godt, men er jo bare oss som har «turt» å reise alene som kjenner seg igjen. Har siden din på favoritter.
En bra bok du bør låne på bibloteket som tar opp hvorfor vi er som vi er mange:
https://www.cappelendamm.no/_alene-naken-tormod-huseby-9788202471385
Kjenner meg igjen i det du skriver, og du har helt rett i det angående saueflokk-mentaliteten. Fortsatt har man litt vanskelig for å forstå og godta at enkelte ønsker å gå andre veier enn resten. Selv har jeg sluttet å bry meg om hva andre tenker og mener for lenge siden. Skal man bruke tid og energi for å være redd for hva andre tenker om deg og valgene dine, eller skal du heller bruke tiden på å skape det livet du ønsker for deg selv? Jeg valgte sistnevnte, og håper flere gjør det samme. Verden blir et kjedelig sted og alle gjør akkurat det samme.
Tusen takk for fin tilbakemelding, og for boktipset! Den skal jeg sjekke ut 🙂
Fantastisk bra innlegg som er godt reflektert! Mamma skal få lese det her!! Så forstår hun kanskje noe av galskapen min med at jeg elsker å reise alene. Det gjør meg faktisk til et bedre menneske, jeg blir sterkere, fri fra andres tanker og selvstendig, som du også skriver. Jeg elsker den følelsen. Den beste følelsen er: jeg kan reise verden alene og jeg klarer det! Det går bra!
Min største stress faktor med å reise alene, er om jeg husker alt! Rekke bussen til riktig tid eller flyet som du betalt 5000 kr for. Det å flytte seg fra A til B uten store komplikasjoner. Det at man blir sliten og kanskje ikke har noen å hjelpe deg med å bare finne hostelet som man kan gå å sove. I slike tilfeller tar man taxi 😉 Så sparer jeg meg for det stresset. Hihi.
Å være alene eller ensom? Har jeg aldri hatt problemer med. Ofte føler jeg at det å reise alene gjør deg veldig mottagelig for andre personer, og at ofte har flere valgmuligheter for å være sosial. Og kanskje man må faktisk si jeg ønsker å være alene i kveld.
Skulle jeg få hjemlengsel er mamma bare en FaceTime samtale unna:)
Tusen takk for så fin tilbakemelding! 😀 Trivelig at du likte innlegget. Og la gjerne moren din lese 😉 Det er ikke alltid våre nærmeste skjønner hvorfor i all verden vi ønsker å reise alene. Helt enig med det du sier om at å reise alene gir den beste følelsen når man ser at man takler det så bra! Og det er jo så lett å møte andre, ja!
Skjønner godt det der med at det kan være en utfordring å skulle huske alt. Man kan jo ikke lene seg på noen andre da, men det er jo en del av lærdommen det også! Og som du sier, det finnes jo alltid taxi dersom man ser at tiden ikke strekker helt til, hehe.
Jeg reiser alene for første gang på tirsdag. Jeg har gledet meg veldig… Helt til denne uken med all terroren. Skjønner at man ikke skal la seg skremme, men det satte lysten til å reise litt tilbake. Men jeg håper å få noe godt ut av det og føle meg fri og selvstendig. Det blir godt 🙂
Finner så utrolig mye fin inspirasjon og lærdom av siden din! Den er fantastisk! 🙂
Så spennende at du skal ut og reise alene! Selv om det er trist og uhyggelig med terroren, må du ikke la den skremme deg. Når slike ting rammer, går dessuten hele landet i beredskap og omgjøres fort til et av de tryggeste stedene man kan dra. Fokuser heller på det positive med å bevise for seg selv at man klarer seg fint i verden på egenhånd, og kos deg masse med friheten. 🙂 Tusen takk for fine ord! Håper du får en strålende reise 😀
Flott innlegg, Renate. Jeg jobbet i Tyskland i 2016 og da får man jo litt følelsen av å være/reise alene. Ellers så har jeg vært i Paris og Boston alene (selv om det var jobbmøter involvert) men jeg kunne nok vært flinkere. Du inspirer meg veldig i i hvert fall l 🙂 Jeg vil gjerne prøve meg på en tur uten jobb relasjoner og helt på egen hånd 🙂
Tusen takk for fine ord, Laila! En av de store fordelene med å reise alene er at verden blir mer tilgjengelig. Dessuten et det gøy å kunne utforske og lære et sted å kjenne på egenhånd. Håper du får tatt enda flere turer alene. 😀
Mitt andre innlegg her ser jeg ?
Etter å ha reist mer alene, i europa sådan. Så tenker jeg mer på de som er ute i flere mndr, livet endrer seg jo totalt som soloreisende. Hvordan kan et menneske klare å gå tilbake til a4-livet med jobb mandag til fredag da? Tror du at du selv klare det? Stopper du å reise stopper du jo livet.
Har selv hatt reisende jobb innad i norge i mange år, litt i ulandet. Men da sammen med andre. Etter å ha prøvd meg alene oppdager jeg hvor godt man trives i eget selskap. Hverdagsmennesker hjemme blir rett og slett ikke så spennende lenger, som lever a4-løpet. Mandag til fredag. Når man ser hvor negative mange er til å reise alene så blir man skuffet, mange unnskylder seg med at de er såkalt sosiale. Det blir litt dårlig unnskyldning, en såkalt sosial peson burde hvertfall klare å reise alene. Selv er jeg ikke redd for mennesker, men er ikke noe spesielt kontaktsøkende. Men kan snakke med hvem som helst.
Nesten litt farlig å utforske livet på egenhånd, man blir for trygg på seg selv. Ser livet mer fra utsiden, samt god kontakt med seg selv. Da trengs ikke så mange nære relasjoner lenger føler jeg, bekreftelse fra andre mennesker. I Norge skjer stort sett alt i flokk, alle skal være like, sier man nei til å delta er det ofte krise. Det ser man spesielt i arbeidslivet.
Hei igjen, Odd! Mange interessante tanker du kommer med her. Jeg er enig i mye angående det å reise alene. Det er absolutt vanedannende når man ser hvor godt man klarer seg. Det å trives i eget selskap synes jeg selv er alfa og omega når det gjelder å trives både med seg selv og med livet sitt. Det er trist når enkelte ikke klarer å være alene fordi de kjeder seg, eller ikke klarer å trives i selskap med bare seg selv. Selv er jeg en typisk introvert, som har det veldig bra i eget selskap – men jeg elsker likevel møtene med andre mennesker som det å reise alene gir. Er man sosiale mennesker, burde det å reise være helt ypperlig fordi man fort blir kjent med så mange andre. Når det gjelder å slutte å reise, og hoppe inn i en A4-tilværelse med 8-4 jobb, så vet jeg ikke helt om jeg hadde klart det, nei. 😉
Hei Renate.
Å lese din reiseblogg gir reiselysten min en skikkelig boost.
Jeg er 51 år og har alltid drømt om steder jeg har lyst å reise til. Men jeg fikk mitt 1. barn som 21-åring og siden kom det 2 til og i mange år var det familien som var fokus.
Vi tok med barna på flere utenlandsreiser men det ble jo begrenset. Min mann og jeg drømte oss ofte bort i steder vi ville reise til, bare barna ble større, bare huset var ferdigbygd, bare….., bare…….
Så, høsten 2012 skjedde det utenkelige, min mann døde helt uventet.
Det var det verste jeg har opplevd men det gjorde også en annen ting med meg.
Jeg innså at jeg vil ikke alltid vente med å gjøre ting.
2 måneder etter bestilte jeg tur til Luxor i Egypt, sammen med 2 venninner, med avreise 3 uker fram i tid.
Og enda 3 måneder senere reiste jeg alene for første gang, til Beziers i Syd-Frankrike.
Siden har jeg reist mye, både i Europa, Afrika og Asia – mest sammen, men også en del alene.
I år reiste jeg alene til Uganda. Jeg bodde 1 måned på et barnehjem og jobbet som volunteer. Meningen var at jeg skulle reise videre til Kenya for nok 1 måned, men så kom korona. Reiser nok tilbake så fort det lar seg gjøre.
Neste store tur, vel jeg har veldig lyst til å reise til Sør-Amerika. Jeg vil besøke sydspissen av Chile, Machu Picchu i Peru,
Dette blir nok en ny solo-tur.
Det er så fantastisk å lese hvordan du beskriver det å reise alene. Som dame får man mye «velmenende» kommentarer om hvor farlig dette er, men du ufarliggjør det så til gangs. Tusen takk for det.
Og du har rett, å reise alene åpner øynene på en helt annen måte enn hvis man er flere sammen.
Man får en annen kontakt med folk og man lærer å stole på seg selv. Man slipper andres mening og man får veldig mye tid til refleksjon. Det jeg liker best ved å reise er hvor reflektert jeg har blitt. Det har endret mitt syn på viktigheten av alt vi tror vi trenger her i livet, og hva vi faktisk trenger.
Hei Irene! Tusen takk for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar. En virkelig inspirerende en! Veldig trist å høre om tapet av mannen din. Vi vet jo dessverre aldri hva livet vil by på. Derfor gjorde du absolutt rett i å begynne å gjennomføre de tingene du alltid har drømt om. Det høres ut som du har lagt bak deg noen fantastiske reiser, og at enda flere vil komme i framtiden. Kjempegøy at du kjenner deg igjen i det jeg skriver angående det å reise alene. Det gir på mange måter en helt annen innsikt i både verden, reisemålet og kulturen (og om seg selv) enn når man reiser sammen med andre. Det er svært givende å oppleve verden alene, det er bra sikkert! Håper du fortsetter med det, og igjen tusen, tusen takk for at du tok deg tid til å dele din historie. Håper flere lar seg inspirere av den. 🙂